Public domain image. Cropped.

I dag er det 70 år siden Koreakrigen brøt ut. 25. juni 1950 gikk Nord-Korea til angrep på Sør-Korea og presset de dårlig utstyrte sørkoreanske styrkene tilbake til et lite område rundt Busan, en havneby helt sør på halvøya.

Den delte koreanske halvøya er en mikroutgave av Den kalde krigens verden, som er delt i to maktblokker, den demokratiske og den kommunistiske. Den verdensomspennende konfrontasjonen mellom disse to leirene er på sitt mest intense i den demilitariserte sonen, som skiller Nord- og Sør-Korea. Sonen blir betraktet som en av verdens mest spenningsladede områder. Vi forstår også omfanget av denne konfrontasjonen i Korea gjennom den totale isolasjonen det i dag er mellom Nord- og Sør-Korea. Ingen reisetrafikk mellom de to statene er nå mulig. Det finnes ingen handel-, telefon- eller postforbindelse. Fra 1953 til i dag har de to statene beskyldt hverandre for over 200.000 brudd på våpenhvileavtalen.

Public domain image. Cropped.

Ifølge Enhetsprinsippene er Korea et utvalgt land, som Gud virkelig elsker høyt. Han forberedte derfor det koreanske folk opp gjennom historien for at det skulle kunne motta Gjenkomstens Herre. Av den grunn har onde krefter gjort sitt ytterste for å ødelegge det fundamentet Gud så møysommelig bygget opp i Korea. Dette er den indre årsaken til at Japan prøvde å ødelegge den koreanske kulturen totalt og japanisere landet. Koreanerne måtte ta japanske navn. Det ble forbudt å undervise på koreansk. Koreanerne måtte tilbe de japanske Shinto-gudene. Tusenvis av uskyldige unge koreanske kvinner ble tvunget til å tjene som sexslaver for den japanske hæren.

Ikke nok med det: Så snart Korea ble befridd fra japansk imperialisme, angrep onde krefter landet med et nytt onde: gudsfornektende, totalitær, materialistisk kommunisme. Nord-Korea var den mest religiøse delen av halvøya. Pyongyang ble kalt «Østens Jerusalem». Det var også her både Sun Myung Moon og hans kone Hak-ja Han ble født. Kommunistene har imidlertid helt utryddet religion fra Nord-Korea. Mange andre land var kommunistiske, men likevel greide de onde kreftene ikke å utrydde religion i noen av dem, slik regimet har greid å gjøre det i Nord-Korea. De nordkoreanske kommunistene ville innføre det samme systemet i Sør-Korea også og ville ha lykkes allerede i 1950, hvis ikke den demokratiske verden, som representerer Guds side i kampen mot kommunismen, hadde kommet Sør-Korea til unnsetning på en utrolig måte. Sovjetunionen kunne ha brukt sin vetorett i Sikkerhetsrådet og stoppet hele FN-resolusjonen. Gud vet imidlertid hvorfor det ikke skjedde.

FN-styrkene kom Sør-Korea til unnsetning. I tillegg befridde de også Sun Myung Moon. Han var i april 1948 blitt dømt til fem års hardt straffarbeid i en konsentrasjonsleir i Nord-Korea. Han hadde allerede sonet to og et halvt år da FN bombet Heungnam, industriområdet der denne dødsleiren lå. Vokterne flyktet, og Sun Myung Moon kunne spasere ut som en fri mann 14. oktober 1950. Han hadde overlevd et helvete, der de fleste døde etter seks måneder. I et befridd Nord-Korea var det også mulig for ham å komme seg til Sør-Korea. Han var en av de siste som forlot den nord-koreanske hovedstaden før kineserne inntok den. Sun Myung Moon gikk den lange veien fra Pyongyang til sørkysten av halvøya til fots sammen med to av sine disipler. Fra Busan begynte han, som flyktning, på nytt å bygge det som etter hvert ble en verdensomspennende bevegelse.

Hvordan ble da Korea delt? På Jalta-konferansen i februar 1945 inviterte Roosevelt Stalin til å være med på å bekjempe Japan i Det fjerne østen. Stalin lovet å bli med to-tre måneder etter Tysklands kapitulasjon. Tyskland kapitulerte på alle fronter 7. mai.

Public domain image. Cropped.

Ved Potsdam-konferansen i juli oppmuntret fremdeles amerikanske militære ledere Sovjetunionen til å ta del i krigen mot Japan. Stalin erklærte likevel ikke krig mot Japan før 8. august, to dager etter at en atombombe var blitt sluppet over Hiroshima. Dagen etter gikk sovjetstyrkene inn i Mandsjuria og landet også på nordspissen av Korea samme dag. Dette var like før Japan likevel overga seg (15. august). Derfor var Sovjetunionens medvirkning til Japans nederlag minimal. Resultatet av Sovjetunionens deltakelse ble imidlertid et delt Korea.

Amerikanerne hadde ikke planlagt hva som skulle skje med Korea, selv da krigen mot Japan gikk inn i sin siste fase. De hadde imidlertid gjentatte ganger oppmuntret Stalin til å bli med og bekjempe Japan. Sovjetunionen erklærte Japan krig få dager før Japans kapitulasjon. Den sovjetiske hæren rykket raskt fram i Korea, slik at amerikanerne ble engstelig for at Stalin ville ta hele halvøya. I så fall ville USA miste denne strategisk viktige delen av det asiatiske fastlandet. Derfor måtte USA raskt legge en plan for Japans overgivelse i Korea. Rådgiverne så at den 38. breddegrad delte landet i to omtrent like deler. De foreslo at Sovjetunionen skulle ta seg av Japans kapitulasjon nord for den 38. breddegrad. USA skulle ha den samme oppgave sør for denne linjen. Stalin gikk med på dette. Amerikanerne hadde ikke tenkt seg at denne skillelinjen skulle bli permanent. Delingen fikk katastrofale følger, ettersom mesteparten av matproduksjonen foregikk i sør, mens storparten av industrien og kraftproduksjonen var basert i nord.

Public domain image. Cropped.

Snart etter at japanerne hadde overgitt seg, foreslo USA frie valg i FN-regi. Russerne gikk imidlertid ikke med på dette. De satte i stedet opp sitt eget styre i nord med Kim Il-sung som leder. Syngman Rhee ble president i sør etter valg i FN-regi der i 1948. Sovjetunionen trakk sine styrker ut fra Nord-Korea samme år og USA sine fra Sør-Korea året etter. Da våpenhvileavtalen som gjorde slutt på Koreakrigen, ble undertegnet 23. juli 1953, var det ikke lenger den 38. breddegrad som delte Nord- og Sør-Korea. Den nåværende grensen er langt fra en rett linje. Deler av den går sør for, deler nord for, den 38. breddegrad.

Pyongyang-regimet hadde helt fra begynnelsen som mål å erobre Sør-Korea. 12. januar 1950 holdt USA’s utenriksminsiter Dean Acheson en tale der han sa at Korea falt utenfor den amerikanske forsvarslinjen i Stillehavsregionen. Nord-Korea, Sovjetunionen og Kina så alle på dette som en innbydelse til å ta Sør-Korea.

Tidlig en søndagsmorgen, 25. juni 1950, gikk Nord-Korea til angrep på et uforberedt Sør-Korea, uten advarsel og uten å ha erklært krig. Den nord-koreanske hær var tungt bevæpnet og utstyrt med russiske T-3 panservogner. Sør-Korea var militært underlegent. Seoul falt etter tre dager.

De sør-koreanske styrkene ble drevet helt sør i landet, der de greide å holde en sone rundt Pusan, Koreas viktigste havneby. Sør-Korea ba FN om hjelp, og Sikkerhetsrådet vedtok å be FN’s medlemsland om å gi militær støtte til Sør-Korea. 16 land sendte tropper: USA, Australia, New Zealand, Storbritannia, Frankrike, Canada, Sør-Afrika, Tyrkia, Thailand, Hellas, Nederland, Etiopia, Colombia, Filippinene, Belgia og Luxembourg. I tillegg bidro fem land, India, Italia, Danmark, Norge og Sverige, med sykehus og medisinsk personale. Sovjetunionen boikottet på den tiden Sikkerhetsråds-møtene som en protest mot at Kina ikke fikk være medlem av FN. Ellers ville Moskva ganske sikkert ha brukt sin vetorett.

Amerikanerne sendte nå raskt tropper inn i sonen rundt Busan. General Douglas MacArthur ble utpekt som leder av FN-styrkene. Han satte snart i gang en motoffensiv. Kommunistene ble angrepet fra sør, samtidig som MacArthur overraskende satte tropper i land ved Incheon på vestkysten etter en vågal amfibisk landing 15. september. Han greide å kutte de nord-koreanske forsyningslinjene. Seoul ble erobret, og etter en måned, 26. oktober, sto FN-styrkene ved Yalu-elven, Nord-Koreas grense mot Kina.

Mao kom imidlertid Nord-Korea til unnsetning. Kineserne var dårlig bevæpnet, men det var så mange av dem (600 000 såkalte «frivillige») at FN-styrkene var nødt til å trekke seg tilbake sørover. Seoul falt igjen 4. januar 1951.

President Truman ville begrense krigshandlingene og satset på at FN kunne finne en politisk løsning. MacArthur ville i stedet utvide krigen og angripe Kina, ettersom det var Mao som hadde blandet seg inn da krigen så ut til å være over, etter at FN-styrkene hadde erobret hele Nord-Korea. MacArthur ville derfor bombe Kina og gjennomføre en sjø-blokade. Truman var redd for en tredje verdenskrig og ga MacArthur avskjed 11. april 1951. Han ble erstattet av general Matthew B. Ridgeway. FN hadde gjenvunnet hovedstaden 12. mars samme år og drevet kommunist-styrkene tilbake over den 38. breddegrad. FN-styrkene slo to kinesiske våroffensiver tilbake. Deretter utviklet det seg en fastlåst situasjon.

Russerne ba om våpenhvileforhandlinger. Disse begynte 10. juli 1951, men de låste seg snart og kom ikke i gang igjen før etter Stalins død i mars 1953. Våpenhvilen, som også ble slutten på krigen, ble undertegnet 23. juli 1953. En 4 km bred demilitarisert sone ble opprettet langs det som ble grensen mellom nord og sør.

Korea var fullstendig ødelagt av krigen. Nesten to millioner mennesker var blitt drept. Før det hadde førti år med japansk okkupasjon utarmet landet.

Skrevet av Knut Holdhus