Familieforbundet var representert da Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Oslo (STL Oslo) 9. november arrangerte et tros- og livssynspolitisk seminar i Kirkens hus i Rådhusgata.

Daglig leder Birgit van der Lans åpnet med å si at det gjelder

«å utvikle en politikk som gjør det trygt for alle, både dem med et tros- eller livssyn og dem som velger å ikke tro, eller som slutter å tro. Man skal ha muligheten til å forsamle seg og praktisere sitt livssyn i fellesskap. Ingen skal utsettes for trakassering og hat i det offentlige rom og i skolen.

Det handler også om å gjøre tjenesteapparatet bedre rustet til den mangfoldige befolkningen som Oslo har fått. […] Anledningen for møtet er at det snart kommer en bystyremelding om en tros- og livssynspolitikk for Oslo. I 2018 vedtok bystyret å sette ned et tros- og livssynsutvalg, som skulle gå gjennom tros- og livssynspolitikken som fantes, og ikke fantes. Utvalget har hatt møter med mange forskjellige etater og fått innspill fra tros- og livssynssamfunn og fra ungdommer og har gjort et veldig omfattende arbeid. Utvalget leverte sin rapport i 2020 med sine funn og anbefalinger. Vi har måttet vente en stund på politisk behandling, men nå er altså tiden kommet. Det satser vi på, og det prøver vi å minne politikerne på som har ansvar for dette, at rapporten må bli behandlet. Det er varslet en bystyremelding i 2023, og vi regner med at fristen for dette er kommunevalget i september. Derfor ønsker vi nå å ta dette opp, samle våre politikere og representanter for tros- og livssynssamfunn, fagfolk i de forskjellige etatene og diskutere dette sammen.»

Trond Bakkevig holdt det første innlegget. Han var leder av Oslo kommunes tros- og livssynsutvalg og var i sin tid også generalsekretær i Mellomkirkelig råd 1984-1993. Han sa:

«Før jeg sier noe annet, har jeg bare lyst til å si at det er fantastisk å se en forsamling som dere. Jer er prest i en kirke, der vi for femti år siden diskuterte om vi skulle ha misjon eller dialog. Og den diskusjonen pågikk ganske lenge. Og så ser vi jo nå hva det er blitt til, og hvor Den norske kirke heldigvis er med som én blant mange.

Jeg har også lyst til å fortelle at jeg i dag er kommet fra et møte jeg var på rett utenfor London, hvor vi diskuterte religiøse lederes rolle. Dere er jo ledere. Mange der hadde bakgrunn og erfaring fra Nord-Irland. Der var jo konflikten mellom det som ville blitt regnet som to kristne grupper – den katolske kirke og den protestantiske kirke. Noen av disse deltakerne fortalte om hvordan de som barn lærte sanger i kirken, som gikk ut på å kutte protestantene i småbiter. Det var den ene gruppen. Den andre laget bål, hvor de satte en pappdukke av paven på toppen og tente på bålet, og så var det stor fest og feiring. […] Dette forteller litt om hvordan religionen kan bli en kraft som kan brukes så uendelig destruktivt. Derfor er det fantastisk å se en sånn forsamling som dere.

Jeg ledet denne utvalgsutredningen. Djamel [Selhi], som sitter vis-a-vis meg her nå, var også med. Dere finner den på Oslo kommunes hjemmesider, og den heter «Tro det eller ei – fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo». Jeg har lyst til å også si at det er det første utredningsarbeidet jeg har ledet hvor det ikke fins en eneste dissens – ikke en eneste. Vi klarte å snakke oss gjennom veldig vanskelige spørsmål og finne veier ut av dette, som viste at vi alle kan være pragmatiske når vi trenger det, fordi det er viktigere å leve godt sammen. Det var på en måte et førende prinsipp for det vi gjorde. […]

Vi laget ti bud, som skulle ligge til grunn for de vurderinger og anbefalinger vi laget i denne utredningen om tros- og livssynspolitikk i Oslo. Og dét er ganske enkelt at alle innbyggere skal kunne leve med sin tro eller sitt livssyn uten å risikere diskriminering eller hatefullle ytringer.

For det andre: Tros- og livssynspolitikken skal være aktivt støttende og sikre likebehandling mellom tros- og livssynspolitikk. Det første er altså hva innbyggerne har rett på, det andre hva kommunen skal gjøre, nemlig likebehandling og støtte. De skal ikke bare se på tros- og livssynssamfunnene, men de skal støtte.

Ytringsfrihet innebærer også å ha retten til religionskritikk. Alle innbyggere skal kunne kritisere tro og livssyn. Ingen skal kunne praktisere tro eller livssyn på en måte som krenker andres menneskerettigheter. Med andre ord: Vi må tåle. Og vi har rett til å tale. Men vi skal ikke krenke, og dere lærer jo mye om gjensidig respekt.

For det fjerde: Ingen skal måtte være nødt til å delta i tros- eller livssynsmessig aktivitet dersom man ikke ønsker det. Det skal være lov å begynne å tro, slutte å tro, skifte tro eller livssyn. […] Vi skal tåle at en kristen blir en muslim, eller at en muslim kanskje blir en buddhist. […] Og vi skal tåle at det også er noen som kaller det ikke-tro, som har et ikke-religiøst livssyn.

For det femte: Foreldre har rett til å oppdra sine barn i egen tro eller eget livssyn. Barn og unge har særlig rett til beskyttelse og har egne rettigheter, inkludert til tros- og livssynsfrihet. [..]

For det sjette: Tro og livssyn er en ressurs for enkeltmennesket og for samfunnet. Synlig religiøs og livssynsbasert aktivitet eller aktivitet i regi av tros- og livssynssamfunn skal være en ønsket del av bybildet. Dere er en ønsket del av bybildet.

Syv: Tros- og livssynssamfunn skal behandles som del av sivilsamfunn og frivillig sektor. Jeg har merket av og til, og vi merker det i samtaler, at bydeler ofte er litt varsomme. De er litt redde for å støtte tros- og livssynsbasert virksomhet fordi de liksom skal være nøytrale. Nøytralitet er ikke en «option». Det er et åpent samfunn vi ønsker. Det betyr at det skal syns, det skal støttes. Og så er det kvaliteten av aktivitetene som må avgjøre om dere får støtte eller ikke. Det skal ikke være fordi det er et tros- eller livssynssamfunn. Men da er det viktig at dere har den politikken at det er åpent for alle. Det er basert i deres religion, men det er åpent for alle.

For det åttende: Tro og livssyn er med på å bygge gode lokalressurser og kan være gode landingsplattformer for nye innbyggere og et springbrett for integrasjon og deltakelse i byen. […]

Ni: Tros- og livssynspolitikken bidrar til at byen er et godt og trygt sted å vokse opp, leve og bli gammel for alle. «Vokse opp, leve og bli gammel for alle» er gjennomgangsord i hele utredningen. […] Det er fantastisk hvis tros- og livssynssamfunnene er de som fremmer dette.

Ti: Oslo kommune er ikke tjenesteleverandør for tro og livssyn, men skal legge til rette for at tros- og livssynssamfunnene kan ivareta sine medlemmer og eventuelt andre innbyggere på en god måte. Med andre ord, hvis en som er på et sykehjem, ønsker å snakke med en som kan hjelpe en med ens tro eller livssyn, er det tros- og livssynssamfunnene som skal hjelpe en. Kommunen skal spørre dem og skal ikke selv stille opp. Og psykologer er ingen erstatning for en god samtale med en prest eller en imam eller hva det måtte være.»

Omar Samy Gamal, byråd for kultur, idrett og frivillighet, sa:

«Jeg vil starte med å få si:‘Gratulerer!’ Dere har jo holdt på i et år allerede. […] Jeg er veldig glad for at vi har fått STL Oslo, og jeg tror at det er viktig både for trossamfunnene, men det er også utrolig viktig for innbyggerne i byen vår. Og så er det viktig for oss som politikere å ha et organ som vi kan snakke med. […]

Da vi for tre år siden skrev byrådsplattformen, tok vi et viktig valg. Hvis vi ser på den plattformen, helt i starten der, er det ti løfter. Et av de løftene sier at i Oslo skal alle få være den de er, og møtes med toleranse, respekt og inkludering, med frihet til å ytre seg, til å tro eller ikke tro. Med den formuleringen sier vi at Oslo by ikke lenger er en livssynsnøytral by. Oslo skal være en livssynsåpen by. Vi skal ta stilling til tro og livssyn, og det skal være en del av politikken i vår by.

Og det er jo litt av dét arbeidet vi er i gang med. I Oslo har vi ikke en helhetlig tros- og livssynspolitikk. Det eksisterer ikke noen tros- og livssynspolitikk. Litt av arbeidet med det ble satt i gang med rapporten ‘Tro det eller ei’, og nå gjelder det å få til en bystyremelding, som skal bli den første politikken i Oslo om tro og livssyn.

Vi jobber nå med den politiske oppfølgingen av den saken. Nå er det forsinket, og det beklager jeg. Det har vært litt pandemi og forskjellige ting. Men det blir en viktig sak, og det kommer til bystyret veldig snart. Denne saken har vi hatt flere runder på, men den må være overordnet og prinsipiell.

Rapporten ‘Tro det eller ei’ kommer til å være et meget viktig verktøy i mange år fremover. Rapporten går veldig detaljert inn i mange problemstillinger på mange sektorer. Flere av sakene som rapporten går inn på, er kontroversielle. De er personlige for folk. De rører ved identiteten til menneskene i byen vår. Det å ha klokskap når vi utformer slike saker, er utrolig viktig. Det betyr jo ikke at vi ikke skal tørre å ta de diskusjonene. De må vi ta, men det blir viktig for meg at vi legger fram en sak som politikerne i bystyret først og fremst fatter noen overordnede, prinsipielle beslutninger om, som vi tverrpolitisk kan være enige om. Hvis det blir en sak som skaper mye splittelse, og vi ikke får til en tverrpolitisk enighet – og dette handler jo om grunnleggende menneskerettigheter til folk – da tror jeg det blir en sak som skaper nye utfordringer for den videre politikken som vi skal skape i årene som kommer.

Dette blir et felles fundament, og mitt håp er at vi får til en rettferdig sak om det.

Det vi jobber med, er hvordan vi skal sikre en helhetlig tros- og livssynspolitikk for alle innbyggerne i byen vår, og de gode prinsippene for den livssynsåpne byen som vi ønsker.»

Det var også innlegg ved Djamel Selhi fra STL, sykehjemsimam Abdifataah Mahamud, Solrun Tjøstheim og Evy Alsos fra Sykehjemsetaten, Magne Hustavenes, direktør i Gravferdsetaten, Andreas Vaa Bermann, avdelingsdirektør for områdeutvikling i Plan- og bygningsetaten.

Tor Øystein Vaaland, styreleder i STL Oslo, sa avslutningsvis:

«Det er så fantastisk å høre disse samtalene, høre disse innspillene fra politisk hold og fra ulike ledere i Oslo kommune, som tar høyde for at denne byen skal være livssynsåpen, som tar høyde for at det skal være et tros- og livssynsmangfold, ikke bare som festtale, men som virkelighet. Og da er det helt nye problemstillinger vi står overfor.

Og det vil jeg gjerne si, ikke bare som styreleder her, men som representant for Den norske kirke, som tradisjonelt har hatt makta på dette feltet. Og makta har vi ikke lyst til å ha. Vi er nå et tros- og livssynssamfunn som alle andre. Også Den norske kirke blir en del av sivilsamfunnet som alle andre. Vi er fremdeles en majoritetskirke, et majoritetstrossamfunn, som vi må ta inn over oss ydmykt i praksis og dele på noen av erfaringene, og dele på noen av de mulighetene og ressursene som er der. Det er vår oppgave å se oss selv i øynene og være med og presse fram det som trengs for dette tros- og livssynsmangfoldet. Men dette er noe vi har fått demonstrert veldig tydelig her i kveld. Dette er noe som er blitt åpnet opp i denne byen. […]

Det er store muligheter for å skape politikk av det vi har snakket om i kveld. Hjertelig takk for engasjementet og at dere kom! Dette er noe som gjør denne byen tryggere og bedre å bo i.»

Også den flotte maten som ble servert, var tilpasset et religiøst mangfold, med vegetarretter, halalkjøtt og fisk.

Tilbake til nyhetssiden