I dag, 25. juni, er det 72 år siden det nordkoreanske angrepet på Sør-Korea som markerte begynnelsen på Koreakrigen, en av vår tids blodigste konflikter, med mellom tre og fire millioner døde. Vi har tidligere beskrevet hvordan krigen bidro til å befri Sun Myung Moon fra nordkoreansk fangenskap. I dag publiserer vi for første gang på norsk hvordan Hak-ja Han, Sun Myung Moons kone og medgrunnlegger av Familieforbundet, opplevde de første dramatiske dagene av krigen. Hennes øyenvitneskildring er tatt fra seksjonen «Dødens blå lysglimt» i hennes memoarer «Fredsmor», som planlegges utgitt på norsk i den nærmeste fremtid.
Jeg var sju år gammel, men husker det tydelig. En nabo, som ikke visste sin arme råd, braste inn i stua vår og ropte: «Det har brutt ut krig! Den nordkoreanske hæren har tatt seg over den 38. breddegrad!»
Det var en morgen tidlig på sommeren. I et hjørne av hageflekken foran huset var flittiglisen full av skarlagenrøde blomster. Der gaten svinget, var det tett med selje- og lønnetrær. Men alt det grønne den flotte sommerdagen ble nå uvesentlig. Fra morgenen av var sidegatene fulle av bekymrede innbyggere, som samlet seg i grupper på to eller tre. Akkurat da vi hadde klart å komme oss ned til Sør-Korea, og det så ut til at livet var blitt litt mer stabilt, invaderte den nordkorenske folkehæren Sør-Korea i et overraskelsesangrep, og det endte med at det brøt ut krig.
Folk ble overmannet av frykt. Rapporter fra myndighetene blandet seg med rykter, og ingen visste med sikkerhet hva som foregikk. Det som skjedde, var at den sørkoreanske regjeringen i hu og hast pakket sammen og flyttet til byen Daejeon, 160 kilometer sør for Seoul. Regjeringen beordret den sørkoreanske hæren til å sprenge broen over Han-elven, den eneste forbindelsen over elven sørover fra hovedstaden. Det var forventet at de raskt fremrykkende nordkoreanske troppene snart ville nå Seoul, og det var umulig å forsvare byen. Strategien var å forsinke den kommunistiske hæren i å ta seg videre sørover. Men forvirringen var stor. Selv om lite eller ingenting kunne gjøres for å hjelpe byens innbyggere, ble det sagt høyt og tydelig at Seoul skulle forsvares til siste mann.
To dager senere våknet min mor ved daggry og begynte å pakke klærne til evakueringen i bylter. Jeg våknet av lydene, men holdt øynene lukket og hørte på samtalen hennes med mormor. «Også vi må komme oss i sikkerhet,» sa mor. «Når kommunistene når ned hit, kommer de ikke til å la oss være i fred.»
«Jeg vet de er ille,» sa mormor, «men tror du at de også kommer til å behandle kvinner stygt?»
«Når de finner ut at vi er kommet ned hit fra nord, kan det godt hende at de til og med gjør slutt på oss med det samme,» svarte mor.
Mor hadde et brennende ønske, som var viktigere for henne enn alt annet, nemlig å én gang møte Gjenkomstens Herre. Derfor investerte hun seg alltid hengivent i det hun gjorde. Nyheten om kommunistenes fremstøt sørover gjorde henne imidlertid stresset.
Det var yrregn om kvelden 27. juni 1950, to dager etter at Koreakrigen begynte. Under evakueringen, som det hastet med, dannet det seg en kø av mennesker som strømmet ut fra de forskjellige sidegatene. Også vi skyndte oss av gårde nedover gaten bærende på våre bylter. I nattregnet gikk vi energisk mot Han-elven. Da vi kunne skimte broen gjennom mørket, fikk jeg plutselig en forutanelse og trakk i skjørtet til mormor. Hun stoppet, og mor så spørrende på henne: «Mor, er det noe galt?»
Mormor så opp mot himmelen før hun bøyde hodet og så ned på meg. Så vendte hun hodet og så i retning av huset vårt. «Vi vet jo ikke om Soon-jeong kommer, men kanskje kommer han for å kontakte oss,» sa hun og snakket om sønnen sin, min onkel. Det virket meningsløst å snu når alle andre flyktet fra byen, men hun var bestemt: «La oss gå tilbake i tilfelle han gjør det!»
Mor nikket med hodet. Vi trasket alle tre hjem igjen. Jeg spredte ut teppet og la meg til å sove, men det tok ikke lang tid før jeg ble vekket av støyen fra en lastebil. Frontlyktene lyste opp rommet vårt. Døren gikk plutselig opp, og der var onkelen min i militæruniformen sin. Det så ut som at han virkelig hadde hastverk.
Mormor og mor trakk et lettelsens sukk. I mitt stille sinn tenkte jeg: «Nå kan vi dra!» Jeg følte meg lettet.
«Skynd dere!» ropte han. «Vi må dra av gårde fort!» Onkel Soon-jeong var stasjonert ved hærens hovedkvarter som sanitetsoffiser. Han fulgte nøye med på krigssituasjonen og fikk høre at den sørkoreanske hæren gjorde forberedelser til å sprenge broen over Han-elven. Da rekvirerte han med én gang en trekvart tonns lastebil og kjørte hjem til oss, vel vitende om at familien var i fare. Han etterlot lastebilen i den svakt belyste gaten med motoren i gang. Vi gikk raskt ut med byltene våre allerede pakket og klatret inn i bilen. Han kjørte i all hast mot broen. Området nær broen var allerede overfylt med flyktninger, selv om det ikke var daggry ennå. De strømmet dit fra alle retninger, og det var et ubeskrivelig kaos.
Vi beveget oss fremover i sneglefart på den overbefolkede gaten. Som offiser i hæren hadde min onkel den offisielle passerseddelen som var nødvendig for å kunne ta et kjøretøy over broen. Han tutet med hornet og klarte å få lastebilen gjennom folkemengden. Jeg krøp inn i mors armer og grep fast i hånden hennes, mens jeg kikket på alle som flyktet fra sitt hjem. Den forferdelige frykten de følte, og all forvirringen drev mange av dem rett i døden.
Så snart vi var kommet over broen, ropte min onkel: «Legg dere ned!» Mens jeg presset meg ned mot gulvet ved mors føtter, hørte vi et enormt smell bak oss. Det kom et blått lysglimt og et øredøvende brak. Min onkel trakk i håndbrekket og slo av motoren. Vi kom oss brennfort ut av bilen og la oss flate i en fordypning ved veikanten. Jeg vendte med én gang blikket mot broen og ble vitne til den neste eksplosjonen. I nattemørket så jeg tydelig et lys, som var akkurat som en demons glødende øyne, som iakttok alt med et olmt, gjennomborende blikk. Utallige sivile, soldater og politimenn i ferd med å krysse broen, ble kastet rundt som plastleker og falt til sin død i elvevannet nedenfor. Vi var heldige som berget livet, men det var bare noen meter om å gjøre. De meterne utgjorde forskjellen på liv og død.
Jeg lukket øynene, for jeg hadde fått mye å tenke på. Hvorfor starter man kriger? Hvorfor må uskyldige mennesker dø? Hvorfor utsetter himmelen oss for en så stor smerte og slike store prøvelser? Hvem kan stoppe dette vanviddet? Jeg kom ikke på noe fullgodt svar der og da.
Public domain image. Cropped
Da jeg åpnet øynene igjen, så jeg at broen var blitt delt i to. Militæret hadde fullført oppdraget sitt på bekostning av hundrevis av liv. I mørket kunne vi skimte noen av restene av broen – et stygt forvridd stålskjelett. Klokken var tre om morgenen 28. juni 1950.
Selv om de sørkoreanske myndighetene hadde brukt store ord og sagt at de ville forsvare Seoul med nebb og klør, sprengte de den eneste broen over Han-elven i god tid før den nordkoreanske folkehæren nådde byen. Hundrevis av mennesker som ville forbli frie og hadde lagt i vei under evakueringen, mistet livet. I en slik kritisk situasjon, der det enten var liv eller død, slapp vi trygt fra det takket være onkelen min. Da det sto om sekunder, beskyttet himmelen oss, slik at vi kom oss gjennom den livsfarlige og helt avgjørende siste biten. Når jeg krysser broen over Han-elven, kommer jeg selv i dag i hu flyktningenes hjerteskjærende dødsrop. Det lignet på en scene fra dypt nede i helvete. Det gjør vondt bare å tenke på det.
Selv som barn så jeg med mine egne øyne krigens elendighet og opplevde det forferdelige livet som flyktning. Alminnelige mennesker omkom som fluer. Barn som hadde mistet foreldrene, gikk gråtende rundt i gatene. Jeg var bare en sju år gammel jente, men kom fram til at krig var nødt til å forsvinne fra jorden for bestandig. Det snører seg i halsen fortsatt i dag når jeg tenker på hvordan broen over Han-elven falt sammen som et korthus – selv om det var for mer enn 70 år siden.
Vi var knapt kommet til hektene igjen etter eksplosjonen, før onkel Soon-jeong måtte tilbake til sine militære plikter. Overlatt til oss selv gikk og gikk vi på ukjente veier sørover. Av og til fikk vi sitte på med en bil, og vi nådde Nord-Jeolla fylke, sørvest på halvøya. Da vi presenterte et dokument som viste min onkels stilling som sanitetsoffiser, fikk vi endelig bo i en flyktningleir for militærfamilier.
Public domain image
FN-styrkene drev ut kommunistene og gjenvant Seoul 28. september. Det ble konstruert en farbar provisorisk bro over Han-elven. Etter det flyttet vi tilbake til hovedstaden og bodde i et forlatt hus, som i sin tid hadde vært japansk «fiende-eiendom». Vi ble imidlertid ikke lenge der. En halv million soldater fra kommunist-Kina gikk inn i Korea over Yalu-elven. 4. januar 1951 inntok nordkoreanerne og kineserne Seoul, og vi måtte igjen rømme. Denne gangen kunne vi gå ombord på et tog for familiene til soldater, og vi kom trygt fram til byen Daegu i sørøst.
Det lar seg ikke beskrive med ord hva vi gikk gjennom i vår omflakkende tilværelse under Koreakrigen. Vi så altfor mange døde – voksne og barn som hadde dødd av sult, bukket under på grunn av sykdom, blitt drept i kamp eller hadde frosset i hjel. I flyktninglivet vårt, der vi kunne ha mistet livet flere ganger, følte jeg virkelig at Gud var med oss hele tiden. Da vi kom ned fra Nord-Korea, var han det, og også i kaoset som flyktninger i Sør-Korea var han der og beskyttet oss.
Foreløpig norsk oversettelse, som kan avvike litt fra den endelige versjonen når boken blir utgitt.
Les også 70 år siden Koreakrigen begynte
Tilbake til nyhetssiden
