5.000 viktige ledere fra 170 nasjoner samlet

En stor fredskonferanse med 5.000 prominente deltakere fra 170 nasjoner ble holdt i Sør-Korea 3. februar som del av hundreårsmarkeringen av Fader Moons fødsel i 1920. Konferansen fant sted i Kintex messesenter like utenfor Seoul. Salen var over 200 meter bred, slik at det var åtte storskjermer langs veggen foran. Dr. Michael Jenkins, som var møteleder, åpnet med å si at vi nå kan se at fredsarbeidet til Fader og Moder Moon for å skape en stor menneskehetens familie med fredelig sameksistens basert på universelle verdier og med velstand for alle, lar seg realisere. Arbeidet er kommet så langt at stater er begynt å sponse store vielser.

Christopher Hill, tidligere amerikansk ambassadør til Sør-Korea og USAs viseutenriksminsiter for Øst-Asia og Stillehavet fra 2009-2010, påpekte at den koreanske halvøy nå har vært delt i 75 år. Situasjonen er imidlertid blitt verre. Nord-Korea er ikke opptatt av fredelig sameksistens, men har tvert imot viet seg til å produsere atomvåpen. På den annen side er USA stolt av sitt forhold til Sør-Korea. Ifølge Hill er forholdet «et av de beste i verden».

Den amerikanske finansmannen James Rogers, kjent for å ha stiftet Quantum-fondene sammen med George Soros, sa at både Sør- og Nord-Korea bruker svimlende summer på forsvar. Han ser imidlertid for seg en forandring, slik at enormt mye kapital i stedet kan begynne å bli investert i utvikling. Kim Jong-un har nemlig sagt at han ønsker å gjøre for Nord-Korea det Deng Xiaoping gjorde for Kina. Deng var kinesisk statsleder fra 1976 til 1997 og er kjent som arkitekten bak revolusjonære reformer av landets økonomi. Han introduserte et markedsøkonomisk system med høy vekstrate. I følge Rogers støtter Kina, Russland, USA, Sør- og Nord-Korea en slik utvikling. Rogers besøkte nylig Nord-Korea.

Goodluck Jonathan, president av Nigeria 2010-2015, sa blant annet:

«Det er åpenbart at militær styrke alene ikke har tjent sitt tiltenkte formål – å sikre vår verden. I Midtøsten og Afrika – mer enn i andre deler av verden – er situasjonen med utrygghet, opprør og terrorisme hele tiden blitt verre og verre til tross for alle anstrengelser fra berørte nasjoner og deres allierte for å bekjempe slike ting og styrke freden. Dette er delvis fordi vi har lagt mer vekt på vår militære styrke enn å følge imperativet å bygge og ære kjærlighet og samhørighet i våre familier og samfunn. Den fredelige familieenheten, sterke slektsbånd og de veletablerte tradisjonene vi akter og ærer, vil bekjempe utrygghet og terrorisme bedre enn noe våpen. Hvis vi legger mer vekt på å produsere veltilpassede rasjonelle mennesker, vil det gjøre slutt på strømmen av mennesker som gir næring til terroristcellene. De vil ikke lenger bli i stand til å rekruttere villedede og uutdannede ungdommer, som er villige til enten å drepe eller bli drept med de feigeste og mest bisarre metoder i samsvar med dystre og avskyelige ideologier. Med godt utdannede og veltilpassede unge mennesker, som er fremtidens ledere, vil det bli færre ledere som prioriterer krig fremfor fred.»

Anote Tong, president av øynasjonen Kiribati 2003-2016, tok for seg klimasaken:

«Som region representerer våre folkegrupper i Stillehavet et av de mest utsatte samfunnene for truslene fra klimaendringene. Vår overlevelse som levedyktige nasjoner i fremtiden er alvorlig truet. Jeg har derfor vært involvert som forkjemper i saken om klimaendringer i flere år. Og jeg må innrømme at dette har vært noe av en besettelse for meg – i løpet av mine 13 år som president av Kiribati, og etter at jeg gikk av i 2016. Ja! Ofte spør jeg meg selv; noen ganger spør jeg min kone: ‘Blir jeg paranoid på grunn av min reaksjon på hele denne saken?’ Jeg er blitt kritisert for min aktivisme av dem som ser sine interesser truet av mitt konstante engasjement i saken om klimaendriger, inkludert av regjeringer, av selskaper , og interessant nok – også av min egen regjering. Men for meg har vitenskap alltid vært noe veldig kjært. Etter hvert som flere forskningsresultater kommer fra uavhengige institusjoner, i tillegg til arbeidet til Interstatlig Panel for Klimaendringer (IPCC), anses tidligere anslag å ha vært for konservative. Hendelser på bakken, slik som større intensitet i stormene i USA, i Afrika, og selvfølgelig i Sør-Stillehavet, flommene i Europa, buskbranner i California i 2018, og i Sibir og Amazonas i 2019, og selvfølgelig nå i Australia […], smeltingen av polarområdene og Himalaya, og fraværet av snø i områder som er vant til å ha det, kan få alvorlige konsekvenser for tilgjengeligheten av vann når det blir vår. Men utrolig nok, mot denne listen over alvorlige skadevirkninger og all vitenskapskompetansen, som kommenterer klimaendringene praktisk talt hver dag, ser vi at de mektige energiselskapene bare blir enda mer bestemt, med støtte fra den politiske ledelsen de fortsetter å kontrollere, slik at alt blir som det har vært. Og med dogmen at grådighet er bra. Derfor blir vi nødt til å tenke grundig gjennom demokratiets fortsatte relevans, om det fremdels er et effektivt styresett, der man blir styrt av folket for folkets del.
Hele talen til nå var ganske enkelt for å sette scenen for å forstå hvor vi er i dag i jakten etter fred. Vi må innrømme at det ser dystert ut. Men vi må ikke tillate oss selv å bli motløse.»

Dr. Mario Molina, amerikansk kjemiker som fikk nobelprisen i kjemi i 1995 for sitt arbeid innen atmosfærekjemi, holdt det siste innlegget, også om klimaendringer. Han sa innledningsvis:

«Det første jeg vil snakke om, er myten om vitenskapen om klimaendringer. Mange tror at vitenskapen om klimaendringer ikke er veldig godt etablert. Noen forskere tror at det skjer på grunn av menneskelige aktiviteter, men mange forskere mener at det bare er noe naturlig. Og mange mennesker som ikke er forskere, tenker: ‘Vi har sett mange sykluser før, istider, osv. Endringer i været og i det globale klimaet er å forvente.’
Dét er virkelig en myte. For rundt åtte år siden satte det internasjonale vitenskapelige samfunnet opp noen veldig nøye studier av hva som er statusen til vitenskapen om klimaendringer. En måte var å gjøre undersøkelser blant klimaforskere. Og undersøkelsene avslørte noe forbausende. Det er en reell enighet blant eksperter om klimaendringens natur. Det aller meste av den publiserte litteraturen i den vitenskapelige verden knyttet til klimaendringer, er i utgangspunktet enige om at klimaet absolutt er i endring, og at det mest sannsynlig er et resultat av menneskelige aktiviteter. Resultatet var at 97 prosent av vitenskapssamfunnet er overbevist om dette. Det er med andre ord veldig få forskere som stiller spørsmål ved denne ideen. Disse er ikke blitt ignorert, men har ikke kommet med noen realistisk alternativ forklaring på hva som skjer.»