Flyktningeruten fra Pyongyang til Seoul
De møtte flere og flere flyktninger jo lenger sør de kom. Det ble en hel strøm av dem. De hørte rykter om at den raskeste ruten sør, via Kaesong og Panmunjom, allerede var stengt av nordkoreanske soldater. Derfor valgte de å gå via kystbyen Haeju.
De hørte at det gikk båter med flyktninger til sør fra en øy i nærheten av denne byen. Det var et par kilometer ut til øya. Moon kjente noen fra øya og bestemte seg for å prøve denne muligheten. Det er svære tidevannsforskjeller på den koreanske vestkysten. Ved fjære var det således mulig å gå til fots ut til denne øya, men man måtte gjøre det raskt, før tidevannet kom tilbake. Moon tok Pak på ryggen over steiner, gjennom gjørme og vann. Det var mørkt, men de kunne se et lys fra øya, men ikke hvor de skulle sette foten ned. De måtte føle seg fram. Nær øya vasset de i vann opp til livet. Weon-pil Kim bar sykkelen. De nådde fram før siste båt sørover gikk, men den var reservert for familiene til militære og politi. De måtte gå den tunge veien tilbake til fastlandet. Pak veide like mye som Moon. Men Nord-Korea symboliserte Satans verden, Sør-Korea det lovede land. Sun Myung Moons oppgave var å bringe hele menneskeslekten tilbake fra Satans verden. Hvis han ikke greide å få Pak trygt til sør, hvordan skulle han da kunne befri menneskeheten?
Teksten er fra seksjonen