Reinkarnasjon – 3 2017-01-29T08:01:37+00:00

Vår åndelige virkelighet

Reinkarnasjon – 3

Gud ville opprinnelig at arvelinjen skulle være sentral når det gjelder å gi oss identitet og tilhørighet. Vi arver selvsagt vårt fysiske utseende fra vår arvelinje, som også setter sitt sterke preg på vår egen ånd. Ifølge reinkarnasjonslæren er det hvem du har vært i et tidligere liv, som er avgjørende. Menneskenes forskjellige talenter er frukter av aktiviteter i tidligere liv. Man tror noen blir et vidunderbarn basert på ferdigheter utviklet i tidligere liv. En bedre forklaring på slike talenter er lignende talenter hos foreldre eller andre forfedre.

La oss se på såkalte «minner fra tidligere liv». Dette kan dreie seg om ting man begynner å huske på en spontan måte eller under hypnose. Slike «minner» lar seg imidlertid best forklare ved hjelp av det meget nære forholdet som av og til eksisterer mellom en ånd og et menneske med fysisk kropp. Det man tror er et tidligere liv, er i virkeligheten ofte bare minner en ånd uten fysisk kropp har tatt med seg fra sitt jordiske liv.

Hypnose blir ofte brukt for å få en person til å «vende tilbake til sine tidligere liv» (regresjon). Men under hypnose blir man i virkeligheten mer mottagelig åndelig sett, samtidig som man ikke er i stand til å skjelne sine egne tanker og følelser fra dem man får fra en ytre kilde. Man har lenge visst at bruk av hypnose eller andre former for teknikk anvendt i såkalt regresjonsterapi, ofte produserer falske minner.

Det er lett å tro at en intim tilknytning til en ånd dreier seg om reinkarnasjon, men ofte er det rett og slett tilfeldigheter som skaper en slik tilknytning. La oss som et eksempel kort ta for oss det berømte studiet «Twenty Cases Suggestive of Reincarnation» (20 tilfeller som tyder på reinkarnasjon) til den amerikanske psykiateren Ian Stevenson, som studerte hundrevis av slike tilfeller (Fra «Proceedings of the American Society for Psychical Research», bind 26, side 1-362, 1966). Det generelle scenario i alle disse tilfellene er det følgende: Etter sykdom eller bevissthetstap får et barn problemer med sin identitet. Barnet gjenkjenner ikke lenger foreldrene sine og påstår å være en annen person, som viser seg å ha levd noen kilometer borte og omkommet noen år tidligere i en ulykke eller på en tragisk måte i altfor ung alder. De fleste av disse tilfellene kommer fra India.

Det er flere faktorer som sterkt indikerer at vi her står overfor besettelse heller enn reinkarnasjon:

  1. Den relativt korte avstanden mellom stedet den avdøde hadde levd og der barnet med identitetsproblemer bodde;
  2. Det korte tidsrommet mellom en dødsulykke og tidspunktet da et barn forandret sin identitet;
  3. Barn, spesielt når de er alvorlig syke, har mye lettere for å bli «invadert» åndelig;
  4. Det faktum at slike identitetsproblemer fører til at barnet får alvorlige nevrotiske symptomer og blir hemmet i sin mentale utvikling;
  5. Det faktum at samtlige dødsfall det dreide seg om, var tragiske ulykker, der noen døde i altfor ung alder, noe som man vet lett kan føre til at man nekter å akseptere at man er død, og at man føler en sterk trang etter å vende tilbake til det jordiske liv.
Hvordan skal man eventuelt kunne si at en gutt har levd et liv før? Selv om han på en eller annen merkelig måte skulle kunne vite detaljer om et tidligere menneskes liv […] så betyr ikke dette at det er «han» som levde dette livet. Det kan tenkes utallige andre […] forklaringer: at han fikk vite det av Gud, at informasjon på en eller annen måte ble overført […] Men den mest sannsynlige forklaringen er selvfølgelig at noen har fortalt gutten dette.
— Fra «Katta ute av sekken», en kommentar av Bjørn Vassnes, forskningsjournalist, Klassekampen torsdag 19. mai 2011, side 13.