///Livets tre stadier – 1
Livets tre stadier – 1 2017-01-29T19:31:23+00:00

Vår åndelige virkelighet

Livets tre stadier – 1

Tiden vi lever her på jorden, er nesten for ingenting å regne sammenlignet med evigheten. Det fysiske univers er 15 milliarder år gammelt. I sammenligning får et menneskeliv på jorden omtrent samme varighet som morgendugget. Gud og den åndelige verden er evige. Tiden i den åndelige verden har lite med vanlig tid å gjøre. Man dør heller ikke der, og derfor finnes det ingen smerte fra å miste sine kjære. Jesus forsikret oss om at det finnes et evig liv: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11,25-26).

Livets tre stadierÉn måte å forstå menneskelivet på i en evig sammenheng er å dele det opp i tre stadier: Livet i morslivet, livet her på jorden og livet i den åndelige verden.

1.   Livet i morslivet

FosterI mors liv lever fosteret i en varm, mørk vannverden med lite rom til å bevege seg. Likevel er morkaken en pålitelig næringskilde for fosteret. Forbindelsen til moren går gjennom morkaken. Ved fødselen er det litt av et sjokk for fosteret å måtte forlate den komfortable, mørke vannverdenen i morslivet og komme ut i fødestuens lys og lyder. Navlestrengen blir kuttet, og morkaken, den pålitelige kilden til livgivende næring, blir kastet. Fra fosterets synsvinkel kan fødselen føles som rene døden, mens å bli født i virkeligheten bare er en overgang til det neste stadium i livet.

Den franske filosofen Jacques Lacan ble intervjuet like før sin død i 1981 av den franske avisen Le Figaro, om han trodde på et liv etter døden? Ettertenksom svarte han: «Vel, før jeg ble født visste jeg heller ikke at det var et liv på den andre siden».
— Fra «Den som dør får se», en kronikk av Per Arne Dahl, prest i Trefoldighetskirken i Oslo, Aftenposten, kulturseksjonen side 19, søndag 17. oktober 2010.

Her er en liten vandrehistorie:

Et ufødt tvillingpar har en diskusjon om livet etter fødselen. Den ene er typisk realist og forholder seg til navlestrengen, mørket og undervannsmiljøet som den endelige verden. Alt annet blir jo bare spekulasjoner.
Den andre leker seg med forestillinger om at de en dag skal spise med munnen og kanskje til og med gå på bena i et lyst, tørt og åpent landskap.
Realisten påpeker at det har aldri kommet noen tilbake etter fødselen og at det i seg selv må være bevis på at fødselen er den endelige slutten. Men drømmeren velger likevel å tro, uten andre bevis enn følelsen av «en mor» som beskytter dem.»
Akkurat i dette tilfellet har vi jo fasiten. Det er drømmeren som vinner.
— Fra «Noen tror altså på engler», en artikkel av Bodil Fuhr i A-magasinet fredag 30. desember 2011, side 64, vedlegg til Aftenpostens morgenutgave.