Jordnære ånder – 5 2017-01-30T01:06:34+00:00

Vår åndelige virkelighet

Jordnære ånder – 5

Engler i mitt haar
Jeg åpnet soveromsdøren og fikk sjokk. Det var så vidt jeg ikke braste rett inn i et annet menneske.
«Men herregud, hva gjør du her?» spurte jeg.
Mrs. Costello, den gamle damen som hadde bodd i huset til hun døde, sto rett foran meg. Hun så ut akkurat som Elizabeth hadde beskrevet henne. […] «Adjø,» sa hun. «Jeg drar nå.»
Hun smilte til meg. […] Jeg vet ikke hvorfor hun følte behov for å si adjø til meg, men hvis det var viktig for henne, hadde jeg ingenting imot det. Bortsett fra at hun hadde fått meg til å skvette så fryktelig. […] Jeg liker ikke å gå inn i en død person, en ånd som ennå ikke har reist opp til himmelen, for det føles ubehagelig, og sender elektriske sjokkbølger gjennom kroppen på meg. En ånd som ennå ikke er reist opp til himmelen, er ikke blitt renset, og føles helt annerledes enn en ånd som har vært i himmelen og kommer tilbake igjen […]. Når jeg støter på ånder som er kommet tilbake fra himmelen, føler jeg livskraften i sjelen deres.
— Fra «Engler i mitt hår» (Angels in my hair), side 158-159, en bok skrevet av Lorna Byrne, irsk medium. Boken lå i mer enn 20 uker på bestselgerlisten i England, 21 uker på topp i Irland. Utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2010. ISBN 978-82-02-29990-3.

Sokrates

Men den sjel som har et begjær rettet mot kroppen, den må, som jeg har nevnt i det foregående, fly i lang tid omkring kroppen og den synlige verden.  Og etter meget motstand og mange lidelser føres sjelen av sted med møye og besvær av den skyddsånd som er utpekt til den.  Når så sjelen så kommer dit hvor de andre sjelene befinner seg, vil enhver unngå og trekke seg unna en slik sjel og hverken bli dens medreisende eller veiviser dersom den er uren og for eksempel har gjort seg skyldig i lovløse mord eller annet av beslektet art […] — Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 108 a og b.  Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4.

Platon Samlede verker IV

    — Men om sjelen nå, tenker jeg meg, blir skilt fra kroppen i en besmittet og uren tilstand fordi den hele tiden har vært sammen med kroppen, tatt seg av dens behov, elsket den og blitt så forhekset av den, dens begjær og lyster at den ikke regner noe annet for virkelig enn det som er kroppslig — hva man kan ta på og se og drikke og spise og bruke til erotisk nytelse, mens den har vennet seg til å hate, være skremt av og unngå det som er dunkelt og usynlig for øynene, men fornuftsmessig og gripbart for filosofien — tror du at en sjel i en slik forfatning vil skille seg fra kroppen i en selvstendig og lutret tilstand?
— Nei, ikke på noe sett og vis, sa han [Kebes]. […] — Og dette kroppslige, kjære venn, må man tro er en tyngende last, jordpreget og synlig.  En slik sjel, som bærer på dette, tynges og trekkes tilbake til den synlige verden av frykt for det usynlige og Hades — og, heter det seg, den svirrer omkring ved minnesmerker og graver.  Der har man faktisk sett enkelte skyggepregede sjelespøkelser, slike gjenferder som den slags sjeler gir opphav til når de ikke er løst i ren tilstand. […] Og de streifer omkring inntil de på grunn av begjæret etter det kroppslige som følger dem, igjen blir bundet fast til en kropp. Og de bindes rimelig fast til slike karakterer som de måtte ha lagt for dagen i livet. […] For eksempel de som har praktisert fråtseri, umåtehold, drukkenskap […] — Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 81 b, c, d og e. Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4.