Jordnære ånder – 3 2017-01-30T00:51:18+00:00

Vår åndelige virkelighet

Jordnære ånder – 3

Lakselv, Vågå, Moss, Asker:

De ni siste årene har det dukket opp flere saker hvor ansatte og brukere av offentlige institusjoner opplever alt fra flyvende gjenstander til uforklarlige lyder.
• 2011: Bærtua barnehage i Lakselv i Finnmark tilkalte prest Leif Sommerseth for å drive ut en ond ånd i barnehagen. (Avisen Ságat)
• 2010: I barnehagen på Lalm i Vågå kommune fløy gjenstander gjennom lufta. Mobiltelefoner og nøkler forsvant på uforklarlig vis, dører smalt igjen av seg selv, og rom var kalde uten at det ble vist på termometeret. Som et tiltak for å få ro i oppvekstsenteret, engasjerte kommunen prost Paul Skuland i Nord-Gudbrandsdal prosti.
• 2009: Personalet ved Rosnes Bofellesskap i Moss skal ha vært «plaget av ånder» og engasjerte en såkalt åndeutdriver. (VG) […] • 2008: Sosialmedisinsk klinikk ved Blakstad sykehus i Asker tilkalte såkalte klarsynte etter at beboere om natta ble skremt av lyder og fysisk berøring. (Dagbladet)
Fra «Søker hjelp hos åndeutdrivere, klarsynte og prester», en artikkel i Vårt Land tirsdag 25. november 2014, side 7.
Tromsø: 
Lege Glenn Stamnes-Larsen (49) ved UNN [Universitetssykehuset Nord-Norge] er ikke som kirurger flest. For der skolemedisinen står høyt i hevd hos de fleste kirurger, mener Stamnes-Larsen at han både kan helbrede og fordrive onde ånder ved hjelp av bønn. […] — Spøkelser og gjenferd er noe som mange har sett eller hatt opplevelser med. I hovedsak handler det om onde ånder som gjerne vil være nær meg og deg, og ha sted å ernære seg, forteller Glenn Stamnes-Larsen. […] — Å drive bort onde ånder er noe man kan gjøre med både mennesker og hus. Det har ikke skjedd meg mange ganger, men jeg har vært hjemme hos private for å gjøre akkurat det, forteller Stamnes-Larsen.
— Det er nok flere enn man skulle tro, og samtidig er det mange som ikke tør å snakke om det av frykt for å bli mobbet eller sett rart på, fortsetter han.
— Fra «— Jeg kan helbrede og fordrive onde ånder», en artikkel av Jørn Normann Pedersen i Dagbladets nettutgave tirsdag 23. oktober 2012.
Kopper beveger seg på bordet, dører åpnes uten at noen kommer, skritt over gulv i rom som ingen er i, umotiverte bankelyder og glassplater som sprekker — i det hele tatt: Uro. «De gamle», som vi sier, var innforstått med det — det hørte naturen til, delvis også «den onde». […] Det som er sikkert, og håndgripelig, er at antall «profesjonelle» clairvoyante (seere) vokser her i landet og at flere og flere ber om hjelp til å få ro i huset. Vi tør å snakke høyt om det.
Visst er det et tåkete landskap. Men siden «ånder» — gode som romsterende — må sies å være kirkens ekspertområde, forundrer det at at svært mange kommer dukknakket og forvirret ut av et prestekontor, når de endelig har våget å fortelle om «det merkelige». Noen prester tar det alvorlig og blir med hjem, ber i rommene og synger salmer — i håp om ro. Men de fleste opplever avvisning og vender seg i stedet til alternativbevegelsens «klarsynte», som, i tilfeller, maner «åndene» vekk. […] Det kan være en død, vil noen si, som ikke finner hvile og vandrer i rommene, for alt vi vet en avdød mormor som gjerne vil fortelle familien noe og være til hjelp? […] Både den engelske, den ortodokse og den katolske kirke har regler, ritualer og tradisjoner for å møte «uro» og besettelse.
— Fra «Presten må ta ‘spøkelset’ på alvor», en kronikk av Olav Egil Aune i Vårt Land torsdag 7. august 2014.