Helvete – 4 2017-01-30T02:48:44+00:00

Vår åndelige virkelighet

Helvete – 4

Helvete 1Det første nivå, rett under den åndelige overgangsverden, er et dunkelt og stinkende sted. All slags selvopptatte mennesker – tyver, svindlere, de som levde et løssluppent seksuelt liv eller drev med hor, de som bedro og forrådte andre, drukkenbolter, storfråtsere, hyklere, de arrogante, gjerrigknarker og de som rettferdiggjør seg selv hele tiden – slåss uavlatelig med hverandre, med hatefulle og rasende ansiktsuttrykk. HelveteNoen ser ut som vanskapte nisser, med halve ansiktet revet av eller ett av øynene eller nesen borte, eller de har lange og spisse ører. Andre ser ut som satyrer, med et menneskes overkropp, mens alt under beltestedet er dyrekropp.

En sjelden gang angrer de på et slikt nivå sine synder og greier å slå inn på den gode vei. Det som hjelper dem, er deres etterkommeres bønner og anstrengelser. Det er uhyre vanskelig å finne en vei ut, en «trapp» som leder oppover, men greier de det, kommer de ut i høyere regioner. Der blir de ønsket velkommen av engler og gode mennesker som venter på dem, og som veileder dem til en bedre tilværelse i den nedre himmel.

— Jeg tror man må igjennom en lengre erkjennelsesprosess som nok kan fortone seg som hard, men ikke ubarmhjertig. Det er jo vandringen frem mot selve frelsen det dreier seg om. Du merker forskjellen hos Dante i «Den guddommelige komedie», når du går fra hans Inferno til Purgatorio, fra helvete til skjærsilden, hvordan du med en gang puster friere…
Den er fantastisk, denne første sangen i Skjærsilden. Det er vel noe av det vakreste som er skrevet.
— Ja, den er aldeles praktfull, skildringen av morgenstjernen, du merker forandringen i luften, lyset, fargene, alt sammen vender tilbake.
Men det er likevel bare begynnelsen på lutringen…
— Ja, så kommer Cato den yngre stormende og pisker dem videre, han vil ikke ha noen idyll, nå skal renselsen begynne. Men det er et øyeblikk av utrolig nåde der i første sang av Skjærsilden, hvor de er ute av helvetet. Ute i lyset og luften igjen.
— Fra «Veien til Gud», en større artikkel der Alf van der Hagen intervjuer Henning Hagerup, norsk forfatter og oversetter, Klassekampen tirsdag 24. desember 2013, side 20-25.
Hvis nemlig sjelen er udødelig, så trenger den ettersyn, ikke bare med tanke på den tiden som utgjør vårt såkalte liv, men med tanke på all tid.  Det er nå først risikoen virkelig kan ta seg skremmende ut om man velger å forsømme sjelen.  For hvis døden var en befrielse fra alt, ville det være en himmelsendt gave for de onde når de dør, å bli befridd både for kroppen og for sin egen ondskap samtidig med sjelen.  Men ettersom den nå viser seg å være udødelig, har den ingen annen måte å unnslippe det onde og frelses på enn at den blir så god og klok som mulig.  For når sjelen kommer til Hades, har den ikke noe annet med seg enn den utdannelse og fostring den har fått, […].
Sokrates. Fra Platon, Samlede verker, Bind IV, Faidon 107c og d.  Vidarforlaget AS, Oslo 2001. ISBN 82-90016-79-4.