Helvete – 2 2017-07-09T08:33:15+00:00

Vår åndelige virkelighet

Helvete – 2

I læren om livets «to utganger» er et sentralt begrep at de rettferdige menneskesjelene blir sortert fra de urettferdige. De som har levd et rettferdig liv her på jorden, blir belønnet med evig liv i de himmelske regioner, mens de urettferdige går fortapt idømt en evig straff for sine ugjerninger. De fortapte sjelene beskrives ofte som pint av en evig ild. Ofte blir dette kombinert med et syn på Gud som streng dommer.  Sun Myung Moon, og mange med ham i dag, knytter fortapelsen til en tilstand atskilt fra Gud. Enhetslæren legger vekt på at dette ikke er noe Gud vil, men som mennesket selv velger. Gud er med andre ord ikke en dommer; det er vi selv som velger et liv fjernt fra Gud og hans kjærlighet. Derfor er helvete menneskeskapt.

Også innen kunsten beskrives helvete som en tilstand heller enn et sted:
Gustav Vigelands bronserelieff Helvete viser en stor, naken menneskemengde […]. Hva slags helvete er det Gustav Vigeland vil vise oss her?
I billedkunsten ble som nevnt det kristne helvete gjerne framstilt som et forferdelig oppholdssted med evig pine og altoppslukende ild. Gustav Vigelands skildring ligner mer på det helvete som mennesker selv kan forårsake ved sitt liv og sine gjerninger på jorden. Gustav Vigeland var, som mange kunstnere og forfattere på denne tiden, dypt pessimistisk på menneskehetens vegne.
– Fra «Helvete som motiv», en kronikk av Tone Klev Furne, kunsthistoriker, Vårt Land lørdag 15. oktober 2016, side 26-27.
I våre dager angripes kristendommen fra mange hold, fra ateister og fra muslimer, men faktisk like mye fra teologer og prester.
Angrepet på kristendommen konsentrerer seg særlig om synet på vold i Det gamle testamente. Og synet på helvete. Dekan Trygve Wyller sier for eksempel i Aftenposten 25. september at «svært få tror i dag at vi ender i et mørkt hull eller et brennende inferno … Argumentet … er at ‘hvis Gud er kjærlighet, så fins det ikke noen fortapelse.’»
Det virker pussig at mennesker som burde ha en viss kjennskap til moderne historie, tror at ondskap ikke fins, at vi er født gode, og at om det fins ondskap så vil den fjernes som ved et trylleslag når vi kommer til salighet. Pussig, siden vi det siste århundre har vært vitne til et inferno av vold, krig og lemlestelse slik som massemyrderiene til Hitler, Stalin, Mao og Pol Pot. I boken til Jung Chang forteller hun at Mao om kvelden koste seg med å se filmer av folkemøter der mennesker ble lemlestet, ydmyket og drept. Skal en slik sadistisk massemorder tilgis, slippes inn i salighet — uten at han selv tar et oppgjør med sine forbrytelser og viser sann anger?
Selv er jeg et helt alminnelig menneske, folk har alltid sagt at jeg ser snill ut, men en av de mest skjellsettende opplevelsene i livet mitt var den dagen jeg måtte innrømme at jeg hadde stor ondskap i meg. Og måtte innse at veien til frelse går gjennom å se min egen ondskap og så ønske å fjerne meg fra den. Hadde mennesket vært født godt, hadde det ikke vært behov for frelse. […] Gud er kjærlighet og visdom, han skapte oss mennesker for at vi skal bli frelst, ikke for å fordømme oss. Han vil ingen vondt — og han gjør ingen mennesker ondt. men helvete fins, for det er dit de onde selv ønsker å komme, de som ikke angrer sine synder.
— Fra «Et forsvar for Gud», en kronikk av Tor Halstvedt, forfatter, Tønsberg, Aftenposten søndag 19. desember 2010, Kultur & Meninger-seksjonen, side 4.