Forholdet mellom to verdener – 3 2017-01-29T19:27:40+00:00

Vår åndelige virkelighet

Forholdet mellom den fysiske og den åndelige verden – 3

I virkeligheten utgjør vårt sinn og vår kropp et mikrokosmos som egentlig skal styre makrokosmos, dvs. den åndelige og den fysiske verden, ettersom vi er skapt for begge disse verdenene. Nøkkelen ligger derfor inne i oss selv. Når vi tilpasser oss på riktig måte, kan vi begynne å utnytte den uuttømmelige energien i den åndelige verden, slik at vi får fremgang og suksess. Vi bør dessuten bruke vår tid her på jorden til å forberede oss på livet i den åndelige verden ettersom det er vår endelige skjebne å leve der i all evighet.

For drøyt fem år siden lå komikeren Jon Schau fem uker i koma på et sykehus. En betennelse i bukspyttkjertelen sendte ham langt inn i det hinsidige. To ganger i denne perioden fikk hans bror beskjed om at det var over. At han var død. Mens familien var preget av sorg, opplevde Jon Schau de to mest fantastiske reisene han noensinne har tatt del i. Slik han beskriver det i boken [Jons bok, HippieMedia 2009]. Han fikk kontakt med engler, med Jesus, med sin avdøde mor — men først og fremst, han fikk en forunderlig kontakt med Gud.
— Fra «Komikeren og hans Gud», en bokomtale ved Torstein Hvattum, Aftenposten, onsdag 25. november 2009, morgenutgaven, kulturseksjonen side 11.
Føler du ånder rundt deg nå?
— Jeg føler ånder rundt meg nesten hele tiden.  Nå nylig fikk jeg besøk av en ånd hjemme hos meg selv.  Det var en liten jente jeg fikk kontakt med.  Hun tok kontakt med meg og fortalte at hun hadde dødd i en akebrettulykke, og at moren kom til å kontakte meg.  Tre dager senere ringte en kvinne meg og spurte om jeg kunne kontakte datteren.  Jeg spurte da om datteren hadde dødd i en akebrettulykke, og hun ble så klart sjokkert.  Jeg forklarte at datteren allerede hadde kontaktet meg og bedt meg levere noen beskjeder.
Fra «Åndenes mann», et intervju med Olav Moldestad fra programmet «Åndenes makt» på TVNorge, Aftenposten, ettermiddagsutgaven, tirsdag 20. februar 2007, side 15.
Elisabeth [Nordeng, forfatter, terapeut i energiarbeid og foredragsholder] har hatt kontakt med sin skytsengel helt siden hun var et lite barn. Folk rundt henne snakket om at hun hadde en fantasivenn. Selv kalte hun engelen bare for «piken».
— Da jeg ble litt eldre og begynte på skolen, skjønte jeg at dette ikke var uproblematisk. Jeg fikk beskjed om ikke å snakke med meg selv. Da jeg prøvde å formidle hva jeg opplevde, fikk jeg ikke noe svar tilbake fra de voksne, eller på skolen. Så jeg skrudde det av. Jeg ble kjempeensom og veldig usikker og sjenert, for jeg mistet en veldig viktig del i livet mitt, sier Elisabeth.
Først senere i livet har hun funnet tilbake.
— Fra en reportasje i avismagasinet VG Helg lørdag 6. juli 2013, side 34-38, vedlegg til VG på lørdager.
En halv million nordmenn så premieren på «Åndenes makt» på TVNorge søndag. Det er ny premiererekord for serien, og 40.000 opp fra førsteepisode i fjor. […] — Det er ikke bare det mest sette programmet på TVNorge, det er også ett av de mest sette programmene på TV generelt […], sier [Svein Tore] Bergestuen [kommunikasjonsdirektør i SBS Discovery].
— Fra «Populær åndejakt», en NTB-artikkel i Dagsavisen tirsdag 10. september 2013, side 24.

Carl Gustav Jung

Her er en opplevelse Carl Gustav Jung, den berømte sveitsiske psykiater og opphavsmann til analytisk psykologi, hadde:

En gang lå jeg våken om natten og tenkte på det plutselige dødsfallet til en venn, som var blitt begravet dagen før. Hans død opptok meg sterkt. Med en gang hadde jeg følelsen av at han var i værelset. Jeg syntes han stod for fotenden av sengen min og forlangte at jeg skulle gå med ham. Jeg hadde ikke følelse av at det var en åpenbaring, heller at det var et indre visuelt bilde av ham, som jeg forklarte for meg selv som en fantasi. Men i ærlighetens navn måtte jeg spørre meg: Har jeg noe bevis for at det er en fantasi? Hvis det nå skulle være noen fantasi, hvis altså min venn virkelig skulle være der, og jeg tok ham for en fantasi, ville ikke det da være en uforskammethet? — Men jeg hadde like lite noe bevis for at han var en åpenbaring, dvs. «virkelig» stod foran meg. Da sa jeg til meg selv. Bevis eller ikke bevis! Istedenfor å erklære ham for en fantasi, kunne jeg med samme rett akseptere ham som åpenbaring og i det minste forsøksvis innrømme ham virkelighet. — I det øyeblikket jeg tenkte det, gikk han til døren og vinket til meg at jeg skulle følge ham. Jeg skulle så å si spille med. Det hadde jeg nå riktignok ikke forutsett! Jeg måtte derfor enda en gang gjenta argumentet for meg selv. Først da fulgte jeg ham i min  fantasi.
Han førte meg ut av huset, gjennom  hagen, ut på gaten og til slutt til sitt hus. (I virkeligheten lå det bare noen hundre meter fra mitt.) Jeg gikk inn, og han førte meg til sitt arbeidsværelse. Han steg opp på en skammel og pekte på den annen av fem bøker, innbundet i rødt, som stod på nest øverste hylle. Så holdt visjonen opp. Jeg kjente ikke hans bibliotek og visste ikke hva slags bøker han hadde. Dessuten hadde jeg ikke nedenfra kunnet skjelne titelen på de bøkene han pekte på, for de stod på nest øverste hylle.
Jeg syntes opplevelsen var så merkelig at jeg om morgenen gikk til min venns enke og spurte om jeg kunne få lov til å se etter noe i den avdødes bibliotek. Faktisk stod det en skammel  under den bokhyllen jeg hadde sett i fantasien, og jeg så på lang avstand de fem bøkene innbundet i rødt. Jeg steg opp på skammelen for å kunne lese titlene. Det var oversettelser av Emile Zolas romaner; titelen på det andre bindet lød: «De dødes testamente.» Innholdet forekom meg uinteressant, men titelen var i forbindelse med opplevelsen høyst betydningsfull.
— Fra  «Mitt liv — Den store dybdepsykologens  minner, drømmer og tanker» av Carl Gustav Jung (1875-1961), nedtegnet og utgitt av Aniela Jaffé, utgitt på Gyldendal Fakkelbok, Oslo 1966, side 224-225.