En konkret verden – 3 2017-01-23T17:23:49+00:00

Vår åndelige virkelighet

Det hinsidige — en konkret verden – 3

Religioner er selvsagt ment å bevisstgjøre oss åndelig. Men av og til fungerer religiøse dogmer som et mørkt ullteppe over våre hoder. Religion kan i enkelte tilfeller hindre oss i å se lyset. Eksempler her er dogmet om kjødets oppstandelse og troen på at vi sover etter døden for bare å bli vekket på den ytterste dag. Mange tror således på en slags mellomtilstand, at menneskets ånd er uten bevissthet mellom døden og oppstandelsen.

Bibelen

Man kan ikke plukke ut noen vage bibelord og hevde denne lære [Red. anm: om en mellomtilstand] når den kolliderer med en rekke klare bibelord på at menneskets sjeleånd er ved full bevissthet etter døden. Her nevner jeg kort noen. Hvor var Jesus mellom hans død på korset og oppstandelsen Påskedag? Var han «sluknet»? 1Pet 3 og 4 sier han gikk og preket for de gjenstridige åndene fra Noahs dager (også de måtte jo være bevisste!). Paulus skriver Filipperbrevet i fangenskap i Rom. Han kunne jo sagt rett ut at han var trett av alle prøvelsene, og han ønsket nå å dø og bli frakoblet alt og hvile seg til oppstandelsen. Men nei, han sier at han har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for det var meget, meget bedre (Fil 1,23). […] Jesus forteller i Lukas 16 om to menn som døde. Kroppen døde, men ikke personen på innsiden. Begge lever videre, men befinner seg på andre steder, den rike i pine, den fattige blir trøstet i Abrahams skjød. De både følte og så og talte; det åndelige legemet har også åndelige sanser og ser i den åndelige verden. Dette er ingen lignelse, den bærer preg av å være en virkelig historie. Moses og Elias var kjente Guds menn i det gamle Israel. De døde cirka 1400 og 800 år før kristus. Men de viste seg for øynene til Peter på forklarelsens fjell og talte med Jesus. I Åp 6,9f ser vi martyrene fra Den store trengsel i himmelen, og de roper til Gud om han ikke snart skal gripe inn og holde dom. […] Til sist nevner jeg en historie i GT. Kong Saul oppsøker en dødningemanerske i En Dor som henter opp den avdøde Samuel, og denne taler med Saul.
— Fra «Menneskets udødelige sjel», et debattinnlegg av Per Arne Åkenes, Folkestad, Volda, i avisen Dagen tirsdag 1. oktober 2013, side 23.
Emmanuel Swedenborg tok for seg dette temaet:

Livet paa den andre siden

Tanken på et evig liv ligger innebygd i kristendommen, og kan ikke skilles fra troen.  «Alle mennesker skal», jeg siterer den svenske kirkes nåværende begravelsesritual, «oppstå til evig liv på den ytterste dagen etter at de har hvilt i sine graver».  På Swedenborgs tid sa presten ved begravelsen […]:  Av jord er du kommet og til jord skal du bli.  Jesus Kristus, din frelser, skal vekke deg på den ytterste dag.
Om de døde først skal stå opp på dommedag, hvor befinner de seg så etter døden? spør Swedenborg [i sin «Den sanna kristna religionen»].  «Svever Adam og Eva og alle etter dem rundt i verdensrommet? Hva kan være mer jammerlig og trist enn en slik ventetid? […] Og skulle da et beinrangel, uttørket av solen eller smuldret om til mold, kunne føres inn i en ny kropp?»
Fra «Livet på den andre siden — en bok om dikteren og vitenskapsmannen Emanuel Swedenborg», skrevet av Olof Lagercranz.  Genesis Forlag, Oslo 2000. ISBN: 82-476-0161-3 (Sitat fra side 21).

Den svenske teologen Stefan Gustavsson, rektor ved Credoakademin, demonstrerer at det samme synet som rådet blant kristne på Swedenborgs tid, fortsatt er utbredt i dag. Han sammenligner sitt kristne syn på livet etter døden med en mer allmennreligiøs tankegang der sjelen lever videre i den åndelige verden etter døden:

Den mer allmennreligiøse tankegangen er muligens den mest utbredte blant folk flest i vår del av verden, tror Gustavsson. Den har visse likheter med den kristne tanken om evigheten, men er likevel forskjellig. Sjelen lever videre i en åndelig verden, en himmel et eller annet sted. Det finnes en form for rettferdighet som kan gjøres opp der.
— Derfor er denne tanken forbundet med redsel og frykt. Om rettferdighet skal skje ligger jo de fleste av oss dårlig an. Det innebærer at man ofte må forsøke å balansere opp sitt liv allerede nå. Med dette synet på etterlivet blir det ofte til at man i dette livet må kompensere ved å bli god, eller gjøre visse handlinger.
Det kristne synet […] innebærer derimot at det finnes en fortsettelse både for kropp og sjel.
— Det er det rikeste og heleste synet som sier at hele mennesket har en framtid. Når vi dør lever sjelen videre, og på den siste dag vekker Gud oss opp til en kroppslig oppstandelse. Det innebærer også en virkelig rettferdighet der Gud skal stille alt i stand, men samtidig et virkelig håp fordi man ikke selv må kompensere for eget liv. I den kristne forståelsen av evighet ligger det et tilbud om å få sin egen historie forsonet. Vi kommer til en forsonet virkelighet, derfor kan kristne gå framtiden i møte med frimodighet og glede, uten å frykte fallemmen, sier Gustavsson.
— Fra «Det eldgamle spørsmålet — hvordan snakker en med studenter om livet etter døden», en kronikk av Eivind Algrøy i avisen Dagen fredag 15. mars 2013, side 24-25.

Det var ikke rart Swedenborg stilte spørsmålstegn ved en slik tro som den Gustavsson her forfekter. Tror man som han gjør, kan det godt hende man får seg litt av en overraskelse når man en dag trer inn i den evige verden. I tillegg til at man forventer at en fullstendig oppsmuldret fysisk kropp skal begynne å leve igjen, tror man på det Dietrich Bonhoeffer kalte en «billig nåde», der man ikke behøver å ta konsekvensene av noe man har gjort i sitt jordiske liv. Gustavssons forklaring virker som et forsøk på å få vår åndelige virkelighet til å passe til gamle kristne doktriner. Det ville kanskje vært bedre å heller tilpasse slike doktriner en virkelighet millioner av mennesker har hatt dype opplevelser med. Ellers blir man lett offer for illusjoner.

Les videre