Vår åndelige virkelighet

Man blir ikke plutselig ånd når man dør

Vi lever allerede nå i en åndelig virkelighet – 4

Og katolikker verden over ber til avdøde personer:
Saligkåring betyr to ting: 1) de troende oppfordres til å be til den saligkårede, og 2) den saligkårede fremheves som et eksempel for alle troende. Det er velkjent at katolikker verden over ber til avdøde personer i tro på at de avdøde hører deres bønner. Dette vekker mindre anstøt enn en norsk prinsesses påståtte kontakt med avdøde.
Fra «Kriminell saligkåring», en kronikk av Rudi Kessel, tidligere katolsk prest, i Klassekampen onsdag 22. juni 2011, side 21.
Märthas tilfelle ligger i randen av en alternativ åndelig diskurs, i randen fordi hun er kongelig (hadde hun ikke vært kongelig, ville ingen brydd seg), og åndelig fordi engler kan defineres som konkrete åndelige enheter. Kristendommen bugner av engler, det samme gjør jødedommen og islam; […] feltet hvor Märtha opererer, direkte påkalling av åndelige enheter for å kommunisere med disse, er svært vanlig mange steder i verden, spesielt i den sørlige hemisfære. Det er stor sannsynlighet for at Märthas foretak ville blitt møtt med liten skepsis for eksempel i Brasil, kjent som «verdens mest esoteriske land». I Norge finnes det også mye esoterisk aktivitet […] — Fra «Märtha er modig», en kronikk av Bård Kjøge Rønning, religionshistoriker, i Dagsavisen tirsdag 21. juni 2011, side 4.
På 80-tallet opplevde imidlertid [den synske Anna Elisabeth] Westerlund [1907-95] å få både oppmerksomhet og respekt fra høyst uventet hold: På fritidsbasis brukte en gruppe etterforskere i bergenspolitiet henne aktivt i ettersøkingssaker. Hun bidro til å oppklare flere forsvinningssaker, ifølge [forsker Bente] Alver, som forteller om timelange seanser på et fast hotellrom på Hotel Norge i Bergen. [Alver har for øvrig fulgt Westerlund gjennom 25 år og har nå skrevet en omfattende biografi om en av Norges mest profilerte synske.] — Vi satt i timevis og ventet på at hun skulle «se» noe. Først fortalte hun […] historier fra saker hvor hun hadde lykkes. Det var en viktig del av det hele, for Anna Elisabeth ville skape tillit hos sine omgivelser, hun mente evnen hennes ble svakere hvis det var skeptikere til stede. Det skapte frykt, som svekket sansen, sa hun. Etter en stund gikk hun inn i en mild transe og stirret i veggen som om hun så en film der. Hun hevdet hun «så» ting i fugleperspektiv.
— Fra «— Drev kjærlighetsarbeid», en artikkel skrevet av Cathrine Hellesøy, Aftenposten, morgenutgaven, onsdag 7. oktober 2009, kulturseksjonen side 10.
Eg kallar meg agnostikar, men eit stykke på veg er det likevel noko eg veit. Vi har i familien ei niese som såg bestemor si stå ved sida av senga ei natt, ei handfast oppleving, noko heilt anna enn ein draum. Om morgonen drog denne niesa og besøkte bestemora på sjukehuset tre mil unna. «Eg var hos deg i natt, eg», var det første bestemora sa. «Ja eg veit det», var svaret. Det finst titusentals opplevingar av dette slaget, og det er berre tull å meine at alle er oppdikta. Difor veit eg at det finst ein røyndom «over og utenfor det sansbare».
— Fra «Rom for ein ukjend gud», en artikkel av Oddbjørn Heinum, Nordfjordeid, i Vårt Land torsdag 13. mars 2014, side 24.