Ånd allerede nå – 3 2017-01-29T07:24:17+00:00

Vår åndelige virkelighet

Man blir ikke plutselig ånd når man dør

Vi lever allerede nå i en åndelig virkelighet – 3

Lorna ByrneJeg elsker kirker – de er fulle av engler. Det er kanskje bare noen få mennesker i kirken, men det er alltid masse liv og røre blant englene som er der. Folk er ikke klar over hvor mange engler det er i en kirke. De er der for å prise Gud, og de venter på at Guds folk skal komme og være sammen med dem, men ofte kommer det ingen. […] Kirker er svært kraftfulle steder, og av og til når jeg ser en person i kirken og ser alle englene og lysene rundt dem, ber jeg for dem: «Vær så snill å la denne personen høre engelen sin i dag og komme i kontakt med engelen sin på en eller annen måte, slik at engelen kan sette ham i kontakt med Gud.»
Det er ikke bare i kristne kirker det er engler. De er i synagogene, i moskeer og på alle andre hellige steder. Religionen spiller ingen rolle for englene, de har sagt til meg at alle kirker burde være samlet under ett tak. Muslimer, jøder, protestanter, hinduer, katolikker og alle andre ulike religioner burde være samlet under én paraply. Vi ser kanskje forskjellige ut, og vi tror kanskje på forskjellige ting, men vi har en sjel, alle sammen. Det er ingen forskjell på en muslimsk sjel og en kristen sjel. Hvis vi kunne se hverandres sjeler, ville vi ikke drepe hverandre over ulike fortolkninger av Gud.
– Fra «Engler i mitt hår» (Angels in my hair), side 40, en bok skrevet av Lorna Byrne, irsk medium. Boken lå i mer enn 20 uker på bestselgerlisten i England, 21 uker på topp i Irland. Utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2010. ISBN 978-82-02-29990-3.

[Gabi] Gleichmann [skribent og forfatter] […] forteller at han alltid har vært følsom for en åndelig dimensjon, og mener alle kan trene opp denne evnen. Han husker at han som liten kunne se andre menneskers aura.
Moren hans døde for tre år siden, etter flere års sykdom.
En lys natt våknet han på landstedet ved Tjøme, mens hele familien sov. Han satte seg for å skrive. Med ett følte han seg sikker på at hans døde mor var i rommet.
— Hun var der i en gestalt som jeg ikke kunne se, men jeg kunne forstå at hun var nær. […] Denne erfaringen sa meg at mennesker ikke dør, men går over i en annen fase.
Gleichmann forteller om forskeren Stanislav Grof, som satte seg for å veie menneskets sjel. Målingene viste at kroppen ble noen milligram lettere etter at døden inntraff.
— Fra «Følger hjertets kompass», en artikkel der Gabi Gleichmann intervjues av Astrid Dåstøl, i Vårt Land lørdag 4. august 2012, side 22.
— Hvordan kan du hevde at de som får kontakt med de døde, faktisk får bevis?
— Gjennom å fortelle ting som beviser hvem vi har med oss fra den andre siden. Hvis for eksempel din bestefar kom gjennom, kunne han fortelle noe om hvordan han så ut, om jobb, hvor han bodde, nok til at du ikke er i tvil om hvem han er. […] — Hva er det sterkeste beviset du selv har formidlet?
— Jeg jobbet en gang med en kvinne. Hennes tidligere mann kom igjennom og viste meg en spaserstokk i gull. Det hørtes jo helt idiotisk ut, men vi skal alltid formidle det vi får. Kvinnen skjønte det godt. Mannen hadde vært med i vandreklubben Den gyldne spaserstokk, og hadde en slik stokk hjemme på veggen.
Fra «‘De døde interesserer seg vanligvis ikke for politikk’», en artikkel av Hilde Lundgaard, der hun intervjuer Andrè Kirsebom, prest, medium og healer, Aftenposten lørdag 20. september 2014, del 1 side 26-27.