Home/Temaer/Synd/Synd – 2
Synd – 2 2017-04-02T23:47:11+00:00

Synd

Syndsbegrepets relevans i dag – 2

Synd har alltid vært et sentralt begrep i kristendommen og andre religioner. Men i et åndelig klima der man for all del ikke skal såre noen, kvier mange kristne ledere seg for å ta ordet i sin munn og tror at det ikke passer inn i det 21. århundre. Sterke krefter innen kirken arbeider til og med aktivt for at kirken skal gi sin velsignelse på en syndig livsførsel!

Jeg unngår helt bevisst å bruke ordet «synd» i offentlig debatt.
Biskop i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen, synes syndsbegrepet er klamt. Har ordet i det hele tatt noe å bidra med i kommunikasjon med dagens mennesker? lurer han på. Senest forrige uke ble biskopen svett av begrepet. Vårt Land skrev da om den tidligere kateketen «Marianne» som hadde mistet tro på monogami og trofasthet. I et leserinnlegg fortalte hun at hennes behov for nærhet, intimitet og sex blir dekket «hos noen mannlige venner i omtrent samme situasjon». Hun ønsket kirkelig aksept av det livet hun lever.
— Mener du at Marianne lever i synd? spurte Vårt Lands journalist biskopen.
— Jeg mener at hennes livsstil ikke samsvarer med idealene i vår kirkelige tradisjon. Begrepet synd synes jeg kan være vanskelig å bruke. […] Ordet har en brukshistorikk som har ført mennesker bort fra kirken. Mange har følt seg fordømt, og ofte har fordømmelsen skjedd på en overfladisk og grunnløs måte.
    — Fra «Unngår bevisst syndsbegrepet», en artikkel av Caroline Teinum Gilje i Vårt Land torsdag 23. januar 2014, side 13-15.  
Det er flott å justera opp sjølvkjensla, fjerna skamma, redda ansiktet, men det blir trass alt for lite i møte med Gud. […] Å omtala mennesket som syndar, er å trykkja det ned, er det ofte blitt sagt. Dette kviler på den overflatiske syndsforståinga, revy-versjonen. Då ser ein einsidig på andre menneske. Og eg er vel ikkje verre enn dei hine. Men: Når motsetninga til synda blir Gud, får ho andre dimensjonar, og frelse og nåde får innhald herifrå.
— Fra «‘Hva er hellig for deg?’», en kronikk av Magnar Kartveit, professor i Det gamle testamentet, Misjonshøgskolen i Stavanger, Vårt Land fredag 30. januar 2015, side 30-31.

Syndsbegrepet har selvsagt vært misbrukt opp gjennom tidene til å dømme ens medmennesker. Og la det med en gang være sagt, det er ikke for å gjøre det vi går grundig inn på begrepet her.

Synd har nemlig ikke bare med ens medmennesker å gjøre. Uten å ta synd med i bildet kan man umulig forstå sitt eget forhold til Gud og hvordan et så sentralt forhold i ens sjelsliv kan forbedres.

Mennesket ble skapt i Guds bilde. Derfor er vi selvsagt ment å ligne på Gud. Men på grunn av syndefallet, fordi det onde og synd kom inn i verden, fikk mennesket en syndig natur i tillegg til den opprinnelige gudgitte menneskenaturen. Det normale skulle ha vært den gode naturen mennesket ble skapt med. I stedet ble det den syndige naturen som kom til å prege individ, samfunn og verden vi lever i. I en slik verden er ingen fullkomne; vi avviker alle fra den ideelle gode naturen Gud vil vi skal manifestere.

Religion hjelper oss til å bevisstgjøres om synden og overvinne den. Men her er det viktig å forstå at vi er noe mer enn fortapte syndere. Vi har også den gode gudgitte naturen i oss. Den vil det gode. Det er den som må styrkes, samtidig som vi gjør vårt beste for å svekke den syndige naturen.

Frontlinjen mellom det gode og det onde går gjennom ethvert menneskehjerte.
– Fra «GULag-arkipelet», et trebindsverk av Aleksandr Solzjenitsyn, utgitt 1973-1976.

Les videre