Løgn 2017-08-10T19:03:54+00:00

Synd

Sannheten blir vridd på

Løgn

Her er hva religionene sier om løgn:

Jødedom og kristendom:

Herren avskyr løgnaktige lepper, men gleder seg over dem som viser trofasthet (Salomos ordspråk 12,22).

Du skal ikke vitne falskt mot din neste (2. Mosebok 20,16). (Dette er et av de ti bud.)

Kristendom:

Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne (Paulus’ brev til kolosserne 3,9-10).

Legg derfor av løgnen og snakk sant til hverandre! For vi er hverandres lemmer (Paulus’ brev til efeserne 4,25).

Buddhisme:

I buddhismen er riktig tale ett av de åtte punktene som kjennetegner den åttedelte veien man er ment å følge. Riktig tale vil si «å snakke til andre på en vennlig og sannferdig måte. Det betyr at man avstår fra løgn, snakk som setter to mennesker eller grupper opp mot hverandre, fornærmende tale og tomprat.» (Fra Wikipedia) Å ikke lyve er en del av ett av de fem løftene alle buddhister er ment å holde.

Islam:

Sannelig, Allah rettleder ikke den som overskrider (alle grenser, og er) en stor løgner (Koranen 40,29.

Det er tre ting som kjennetegner en hykler: når han snakker, lyver han; når han lover noe, holder han det ikke ; og når man viser ham tillit, blir man sveket. (Noe Muhammed (fvmh) skal ha sagt ifølge Muslim-hadithen.)

I islam er imidlertid løgn et tvetydig konsept. Basim Ghozlan, forstander i Rabita-moskeen, sier på nettstedet islam.no:

I islam er det, i utgangspunktet, ikke lov å lyve. Løgn anses som en av de styggeste syndene man kan gjøre. Profeten Mohammad (fvmh) betraktet løgn som verre enn tyveri og prostitusjon. […] Å lyve hvis man blir utsatt for tortur, dersom poenget er å slippe torturen, er ingen synd hverken i følge islam eller i følge norske tradisjoner.
Det er ikke synd heller å lyve dersom fortelling av sannheten kan sette den nasjonale sikkerheten i fare.
I enkelte tilfeller kan det faktisk bli moralsk plikt å lyve! Som f. eks. hvis man ser en morder som leter etter en uskyldig person for å skyte ham, og morderen spør deg hvor han er. Skal du si sannheten, eller skal du helst villede ham for å spare menneskeliv?

Dette har å gjøre med begrepet taqiyya. Ifølge den danske religionssosiolog og forfatter Sherin Khankan:

Innen sjiitisk rett (den femte rettsskole i tillegg til de fire sunnimuslimske rettsskoler) refererer betegnelsen taqiyya til den mulighet en shia-muslim har for å skjule sin religiøse overbevisning, hvis han eller hun risikerer trusler, forfølgelse eller overgrep fra omverdenen. I denne sammenheng er det tillatt for sjia-muslimer å nekte sin religiøse identitet. […] Taqiyya oversettes derfor også med å beskytte, å forestille seg, eller å verne om noe. En form for selvbeskyttelse i akutte livstruende situasjoner.

Et problem som lett dukker opp på grunn av et slikt begrep, er at det fører til en «målet helliger midlene»-tenkning. Foran et muslimsk publikum sier man noe, foran andre noe helt annet.

I helgen var mange muslimer samlet i Sarpsborg på sommerleir mot ekstremisme, i regi av Minhaj-ul-Quran. […] Problemet er bare at grunnleggeren av Minhaj-ul-Quran, islamisten Tahir-ul-Qadri, var invitert som hovedtaler.
Qadri skryter av å ha stått bak Pakistans umenneskelige blasfemilov når han ikke taler til et vestlig publikum. I Pakistan forfekter Qadri helt åpent at «den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden. […]  Muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!»
Foran et vestlig publikum derimot nekter han for å ha noe å gjøre med blasfemiloven, samtidig som han også hevder at den ikke gjelder for ikke-muslimer.
– Fra «Hovedtaleren var ulv i fåreklær», en kronikk av Yasir Fawzi, imam i Ahmadiyya Muslim Jama’at Norge, Aftenposten torsdag 10. august 2017, del 2, side 17.

Her er det viktig å påpeke at islam ikke kun er en religion, men også et politisk system.

I den politiske verden blir løgn brukt bevisst for å oppnå noe.

Mens mange vestlige medier er rammet av en økonomisk krise, lar Putin rublene regne over de statskontrollerte russiske mediene.
— Russland fører den mest utrolige blitzkrigen vi har sett i informasjonskrigføringens historie, sa general Philip Breedlove, NATOs militære leder, i september.
Kritikere hevder at RT, tidligere kjent som Russia Today, spiller en hovedrolle i denne krigen. […] RT, som har hovedkvarter i Moskva, har egne kanaler for engelsk og arabisk, og neste år kommer den på tysk og fransk også. Budsjettet er på 3 milliarder kroner. Ifølge avisen Vedomosti har Putin økt budsjettet med 41 prosent i 2015. […] The Guardians tidligere Moskva-korrespondent Luke Harding tok nylig imot de russiske Pussy Riot-medlemmene Nadezjda Tolokonnikova og Maria Aljokhina i London. Vesten må ikke la seg lure av RT, var musikernes budskap.
— Russlands lille gruppe liberale er smertelig klar over at RT er et svært viktig propagandaverktøy. Å føre krig om folks hjerner er ikke nytt, det går tilbake til KGB-tiden. Det nye er presentasjonen. RT benytter seg av glamorøse studioer, engelskspråklige nyhetsankere og flere vestlige teknikker, slik at det ser ut som ekte nyhetsformidling når det egentlig er falskt, sier Harding.
— De er veldig gode til å presentere fem ulike forklaringer på samme spørsmål. Til slutt aner man ikke hva som egentlig er sant. Hensikten er å forvirre og undergrave europeernes tro på egen politikk. Dette er bevisst ledd i å styrke Russlands politiske status, sier Harding.
— Sovjetiske medier tok til seg begreper som demokrati, menneskerettigheter og suverenitet, men de ga dem nytt innhold som passet den kommunistiske ideologien. RT sjonglerer med disse begrepene for å skape et bilde av at selv ikke Vesten tror på dem. Målet er ikke å overtale, men å forvirre og tåkelegge, mener han [Forfatter Peter Pomerantsev, som har skrevet om russisk propaganda].
— Fra «Putin bygger propagandamaskin i Vesten», en reportasje ved Helle Skjervold og Per Kristian Aale i Aftenposten fredag 19. desember 2014, hoveddelen side 1 og 4-5.

Mer om løgn