Konflikt mellom religion og vitenskap
Når man vil at religion eller vitenskap skal ha universell gyldighet
Photo by David Shankbone. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Text bubbles added.
Hva er da problemet?
«Problemer oppstår når enten vitenskap eller religion krever universell gyldighet, når enten religiøse eller vitenskapelige dogmer hevder at de er ufeilbarlige. Religiøse kreasjonister og vitenskapelige materialister er like dogmatiske og ufølsomme.» (Freeman Dyson)
Alle slike påståtte konflikter mellom tro og vitenskap viser seg å være tilsynelatende konflikter, konkluderer Plantinga. De skyldes at man har bygd inn metafysiske forutsetninger i selve vitenskapen, som dermed ikke er ren forutsetningsløs vitenskap.
— Fra «‘Vitenskap og naturalisme går ikke i hop’», en kronikk av Erling Rimehaug, journalist, forfatter og sjefsredaktør, i Vårt Land mandag 6. oktober 2014, side 20-21.
I realiteten handler «vitenskap» og «tro» dels om ulike ting og dels bygger de på hverandre. Ikke minst bygger vitenskap på tro.
Det er en gammeldags […] forestilling fra 1800-tallet at tro og vitenskap er i en nødvendig konflikt. Bakgrunnen var datidens ideologier og kulturkamper. […] I kampens hete fabrikkerte aktivister påstander om kirkens kamp mot kunnskap. De etablerte en moderne skapelsesfortelling om veien fra middelalderens mørke til modernitetens lys. Man lente denne troen på oppbyggelige myter som at kirken hadde ment at jorden var flat, brant biblioteker og slo hardt ned på alt som kunne minne om vitenskap. […] I realiteten skyldtes slike vrangforestillinger mangel på kunnskap og opplysning. For vitenskapen har ikke vokst frem i et tanketomt vakuum. Den står i en bred religiøs tradisjon helt tilbake til antikken, med ikke minst muslimske, jødiske og kristne ladestasjoner, tross nedgangstider og trusler, fra folkevandringer til pandemier.
– Fra «Vitenskap bygger på tro», en artikkel av Bjørn Are Davidsen, norsk skribent og forfatter, rådgiver i tankesmien Skaperkraft, avisen Dagen onsdag 5. mai 2021, side 16.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
Men Wright [N.T. Wright, britisk teolog og forfatter] mener også at de som jaktet på den historiske Jesus bommet fordi de tok som en selvfølge det verdensbildet som siden opplysningstiden har dominert i Vesten: At det er et radikalt skille mellom den naturlige verden og Gud eller «det overnaturlige». Gud – i den grad han finnes – kan ikke bringes inn som en faktor i rasjonell tenkning eller diskusjon.
Det er vanlig å mene at dette skillet oppsto fordi vitenskapelig forskning diskrediterte troen på Gud og det overnaturlige. Wright hevder derimot dette skyldes et mer eller mindre bevisst valg av et verdenssyn som gjorde at man ikke behøvde å forholde seg til Gud, delvis fordi man ville frigjøre seg fra kirkens og religionens makt. Og dette var ikke et moderne verdenssyn, slik det vanligvis hevdes, men en gjenoppdagelse av en av de antikke filosofiske tradisjonene: epikurismen.
Den greske filosofen Epikur, som levde tre århundrer før Jesus, hevdet at gudene ikke blander seg inn i det som skjer i verden. Verden er styrt av atomenes tilfeldige baner, og følger sine egne lover helt uten noen inngripen utenfra. Verden har ingen guddommelig eller overnaturlig mening, og menneskene må innrette sine liv som best de kan ut fra denne innsikten.
– Fra «Tilbake til Jesus», en bokanmeldelse av Erling Rimehaug, tidligere sjefsredaktør i Vårt Land, der han anmelder «History and Eschatology. Jesus and the promise of natural theology», en bok av Nicholas Thomas Wright, britisk teolog, Vårt Land mandag 20. juli 2020, side 20-21.
Konflikt mellom vitenskap og religion kan skyldes religiøs «imperialisme». Vi ser dette i Galileo-saken, der kirken avviste fakta som var i strid med dens lære, og prøvde å undertrykke vitenskapelige teorier. I dag er vitenskapelig «imperialisme» mer utbredt. Et godt eksempel er neo-darwinister som hevder at evolusjonen beviser at Gud ikke eksisterer.
Public domain image. Cropped.
Det er filosofiprofessor Alvin Plantinga som kommer med denne påstanden, som mange vil finne både overraskende og provoserende. Men han gjør mer enn å påstå: Han har skrevet en bok for å underbygge sin oppfatning. Tittelen er «Where the conflict really lies. Science, religion and naturalism».
Med naturalisme mener Plantinga noe mer enn bare ateisme.
— Naturalismen er et komplett verdensbilde, eller en kvasi-religion, som sier at det ikke er noen Gud eller noe liv etter døden, og at mennesket bare er et dyr som lever på en spesiell måte, skriver han.
Mange — for eksempel de såkalte nye ateistene — mener at naturalisme er en del av det vitenskapelige verdensbildet, og dermed at tro på Gud er i konflikt med vitenskapen.[…] de moderne ateistene vil hevde at utviklingen skjedde helt tilfeldig uten noen styrende vilje bak. Det, mener Plantinga, er ikke er vitenskapelig faktum, men et trosstandpunkt.
— Denne ideen er ikke en del av den vitenskapelige utviklingsteorien, men i stedet et metafysisk eller teologisk tillegg, skriver Plantinga. […] — Det vi kan konstatere er altså ikke en konflikt mellom gudstro og vitenskap, men mellom religion […] og en spesiell metafysisk oppfatning om at universet er årsaksmessig lukket, konkluderer han.
— Fra «‘Vitenskap og naturalisme går ikke i hop’», en kronikk av Erling Rimehaug, journalist, forfatter og sjefsredaktør, i Vårt Land mandag 6. oktober 2014, side 20-21.
Arne Taxt skriver i sitt innlegg i Dagen 11. juli at «Den naturvitenskapelige metode tillater bare naturlige forklaringer og årsaker til at ulike naturfenomen blir til.»
Men det å legge et slikt premiss for den vitenskapelige metode, er ikke vitenskapelig. Tvert imot, det er direkte uvitenskapelig. For det finnes intet vitenskapelig grunnlag for å legge et slikt premiss. Vitenskapen kan ikke påstå at overnaturlige årsaksforklaringer ikke kan finnes. Premisset må derfor være begrunnet ideologisk og livssynsmessig.
For tvert imot forteller naturvitenskapen at både universet og tiden har en begynnelse. At både avstand og tid begge er skapte fenomener, og at de er relative og ikke absolutte. De må derfor ha sin opprinnelse i en årsak, og de kan ikke selv være sin egen årsak. […] naturvitenskapen forteller at universet vil fortsette og ekspandere i evighet. Universet har med andre ord en begynnelse, men det har ingen slutt (med mindre en overnaturlig årsak intervenerer). Universet er dermed ikke evig syklisk. Det må derfor ha en årsak utenfor seg selv.
Men dermed har vi, nettopp ved hjelp av den naturlige metode, slått fast at det må finnes en årsak utenfor den fysiske verden!
Og siden universet ikke er syklisk, men har en begynnelse, men ingen slutt, så kan vi også slå fast at dets årsak må være levende, og ikke død. For intet dødt kan sette i gang en årsaksrekke. Det er det bare et levende vesen som kan gjøre.
– Fra «Arne Taxt har helt rett, men tar likevel helt feil», et debattinnlegg av Sigurd Eikaas, forfatter, avisen Dagen torsdag 18. juli 2019, side 17.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Hvordan diskuterer vi fenomener som ikke kan bevises naturvitenskapelig? Vi må ikke fornekte deres eksistens: Forholdene må studeres fenomenologisk – man må gå inn i de enkelte tilfeller og vurdere disse kritisk og fordomsfritt. […]
Photo by Bjarne Thune. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Basert på litteraturen om Joralf Gjerstad og egne erfaringer har jeg for min egen del konkludert med at de alternative forklaringene kun representerer teoretisk tvil, hvor man tyr til nær sagt et hvilket som helst argument for å bortforklare et fenomen som ikke har en streng naturvitenskapelig basis. Påstandene om løgn, juks og svindel er spekulative og teoretiske. […] Det viktigste spørsmålet knytter seg imidlertid ikke til Joralf Gjerstads person, men skeptikernes argumentasjon og mangel på påvisning av alternative forklaringer. Er det slik at de teoretiske og spekulative bortforklaringene som hittil er blitt bragt til torvs, viser at kritikerne – på tross av at de fremstår som en selvutnevnt akademisk elite – forvalter en dogmatisk reduksjonisme som gjennom sine teoretiske og spekulative bortforklaringer i praksis utviser en direkte uvitenskapelig holdning?
– Fra «Fenomenet Joralf Gjerstad», en kronikk av Cato Schiøtz, advokat, Morgenbladet fredag 12. februar 2016, side 30.
Teksten er fra seksjonen
Religion og vitenskap
Selve teksten er basert på den norske oversettelsen av «Science and Religion», et foredrag William Haines, M.Div., holdt i London i juni 2010.