Home/Temaer/Religion og vitenskap/Immanens og transcendens
Immanens og transcendens 2017-02-09T19:48:41+00:00

Religion og vitenskap

En transcendent Gud aktivt involvert i prosesser i naturen

Immanens og transcendens

Tror man at Gud er immanent, tror man at han holder til i universet. Universet har ikke sin årsak i noe utenforværende som påvirker det. Universet er Gud, og Gud er universet. Panteisme er en variant av en slik immanenslære. Spinoza og Einsten var kjente panteister.

På Spinozas tid mente man at universet var evig og uforanderlig – og at det derfor ikke trengte en skaper. Det hadde alltid eksistert. Han la vekt på at naturen var styrt etter lover. Naturen hadde en innebygget orden som den ikke kunne fravike. Alt i naturen måtte skje i henhold til disse lover. Man kunne ikke regne med at Gud av og til intervenerte i naturen, for da ville Han jo bryte sine egne lover. Spinoza mente man måtte betrakte Bibelen som ethvert annet litterært verk.
– «Vårt sekulariserte gudsbilde – vår sekulariserte gudstro», en kronikk av Kjell J. Tveter, dr. med., professor emeritus, i avisen Dagen mandag 10. mars 2014, side 19.

Mange romantiske poeter som William Wordsworth, William Blake, Samuel Coleridge, John Keats, Alfred Tennyson, Walt Whitman, Oscar Wilde og Goethe var panteister. Panteister tror ikke på en personlig Gud med trekk som ligner på menneskets.

Tror man at Gud er transcendent, eksisterer han atskilt fra universet. Gud skapte universet. Materien i seg selv er livløs. Gud er nødvendig for å skape levende vesener. Platon var inne på dette med sitt demiurge-begrep – en slags håndverkerfigur som former og opprettholder universet, nødvendig for å forme den livløse hyle/materie.

Nominalismen var en teologisk retning i middelalderen som understreket at Gud er annerledes enn skaperverket, og hans transcendens fremheves sterkt. Gud forholder seg til den synlige virkeligheten først og fremst gjennom sin makt og myndighet. Denne tradisjonen fremhever og en kontrast mellom det Gud gjør som Skaper og det han gjør som frelser. Den har hatt dyp innflytelse på vestlig kristendom.
På 1900-tallet opplevde vestlig kristendom å bli fortrengt fra skanse til skanse av en virkelighetsforståelse uten Gud. Teologien forsøkte å beskytte troen mot denne utviklingen ved å skille Gud fullstendig fra den skapte virkeligheten. Han er helt utenfor og åpenbarer seg i sitt ord «rett ovenfra» uten anknytningspunkter i skaperverket.
– Fra «En liten Gud?», en kronikk av Tore Laugerud, Areopagosprest, avisen Dagen mandag 2. februar 2015, side 3.

Tror man at Gud er både immanent og transcendent, da finnes han både i denne verden og utenfor den.

Ifølge Enhetslæren, som forener immanens og transcendens, skapte Gud verden, men er også aktiv i den gjennom naturlige prosesser – et slags indirekte styre. Alt har en indre og en ytre dimensjon. Materien har en innebygd retningsgivende natur. Vi finner orden og kompleksitet i materien.

Den naturlige verden vokser gjennom et indirekte styre. Gud skapte verden til å fungere etter visse  prinsipper. Disse har en innebygd evne til å regulere og styre skaperverket.

Guds ytre skikkelse
Guds ytre skikkelse og selve urkraften i universet – en kraft som også finnes i Gud – er grunnlaget for kreftene vi finner i naturen. I den forstand er Gud immanent i og med at han er aktivt involvert i og gjennom prosesser i naturen.

Den universelle urkraft
Kraften som er kilden til energien som gjør at kreftene og energien nødvendig for de skapte tings eksistens blir produsert. På grunn av den universelle urkraften inngår yin- og yang-elementene som alt som eksisterer, består av, gi-og-få-forhold. Slike gi-og-få-forhold produserer så all nødvendig energi for alt som eksisterer, dvs. energien nødvendig for ting som ethvert vesens eksistens, formering og virksomhet (funksjoner).

Gi-og-få-forhold og den universelle urkraft
Skaperverket er harmonisk i all sin mangfoldighet, uavhengig av de utallige typer gi-og-få-forhold som den universelle urkraften initierer. Ved hjelp av den universelle urkraften blir med andre ord de forskjellige gi-og-få-forhold styrt mot et enhetsskapende mål.

Retningen og målet for alle de forskjellige gi-og-få-forhold i universet bestemmes av den universelle urkraften. Gi-og-få-forhold finner ikke bare sted for at partene i slike forhold kan nå sine egne individuelle mål, men også for en høyere hensikt – å skape en større enhet på alle plan overalt i universet.