Home/Temaer/Gud/Guds allvitenhet
Guds allvitenhet 2017-01-30T22:30:49+00:00

Gud

Guds allvitenhet

Skaperen kjenner skapelsesprinsippene
Som Skaper vet Gud hvordan alt fungerer. Han kjenner lovene og prinsippene han skapte etter.

Basert på sin kunnskap skapte Gud prinsippene og lovene som kontrollerer alle legemer som universet består av, og som beveger seg og fungerer etter visse prinsipper. Sammenlignet med hvor mye Gud investerte for å skape slike lover, blir det vår tids vitenskapsmenn investerer for å oppdage bare ett av prinsippene i naturens verden, for ingenting å regne. Arbeidsmengden deres, doktorgradene deres, alt skrytet og oppstyret blekner i sammenligning.
— Fra «Cheon Seong Gyeong», en samling av dr. Moons taler, bok 1, kapittel 1, seksjon 5.1. Sitatet er fra en tale han holdt 16. oktober 1988.
[…] er fysikere flest enige om at universet er fininnstilt. Det betyr at en rekke verdier i universet er svært nøyaktig innstilt og at det ikke ville vært noe liv eller univers om verdiene bare var ørlite grann forskjellige. […] Et fininnstilt univers passer godt med en allvitende og allmektig designer […].
Fra «Fornuftig å tro at Gud fins», en kronikk av Atle Søvik, studiedekan ved Menighetsfakultetet og forfatter, sammen med Bjørn Are Davidsen, av den nye boken «Eksisterer Gud? En drøfting av argumenter for og imot», Vårt Land mandag 12. august 2013, side 22-23.

Den frie vilje
Så lenge alt følger Guds lover og prinsipper, blir alt forutsigbart. Det samme kan imidlertid ikke sies om vesener med fri vilje; det vil hovedsakelig si åndsvesener. Da Gud skapte menneskene, kunne han ikke forutse nøyaktig hva som kom til å skje. Ettersom Gud skapte mennesket med fri vilje, kan ikke Gud vite hva fremtiden vil bringe. Hvis resultatet er gitt på forhånd, er det ingen fri vilje. Det er derfor det er to høyst forskjellige typer profetier om Jesus i Det gamle testamente, en om Jesu lidelse og død i Jesaja 53 og en om Kongenes konge som oppretter Guds rike her på jorden, i Jesaja 9, 11 og 60. Gud kunne rett og slett ikke forutse nøyaktig hva som ville skje, da han sendte sin Sønn som Messias. Menneskene som skulle ta imot ham, hadde nemlig fri vilje.

Det var av samme grunn Gud ga de første to mennesker et påbud de skulle følge. Gud visste ikke hva som kom til å skje i Edens hage. Derfor ga han mannen og kvinnen et påbud, slik at de ville velge å gjøre det riktige. Og Gud håpet selvsagt på det best mulige utfall! Guds påbud var ikke for å teste sine barn, men representerte en åndelig lov, som var like viktig å adlyde som tyngdeloven. Gud ville ikke at menneskene skulle komme til skade verken fysisk eller åndelig.

Å påstå at mennesket alltid er årsaksbestemt (determinisme), er like feil som å påstå at mennesket alltid står fritt. I visse tilfelle er årsaksforklaring av menneskeleg åtferd adekvat og tilstrekkeleg. Forholdet mellom eit argument og eit påfølgjande skifte av oppfatning skil seg frå forholdet mellom brennande fyrstikk, bensin og eksplosjon. Berre det sistnemnde kan seiast å vere eit forhold mellom årsak og verknad. […] […] vi menneske står fritt på den måten at vi kan endre oppfatning ut frå argument.. Vi kan ta grunngitt stilling til alternativ. Vi kan handle på grunnlag av deliberasjon […].
Fra «Determinisme», et innlegg av Jon Hellesnes, filosof, Klassekampen lørdag 25. mai 2013, side 37.

Det uforutsigbare
Men det er jo det uforutsigbare som gjør livet spennende. Det ville blitt kjedelig hvis vi alltid visste hva som hele tiden kommer til å skje. Det samme må jo også gjelde for Gud. Slik foreldre ønsker å bli overrasket positivt av sine barn, ønsker nok også Gud seg en positiv overraskelse fra oss mennesker.

Allvitenhet og uforutsigbarhet
Derfor kan vi si at Gud er allvitende når det gjelder hvordan alt fungerer, hvordan alt er skapt, og hva det er skapt for. Vi kan imidlertid ikke si at Gud er allvitende når det gjelder hva noe som har fri vilje, velger å gjøre. Spesielt skapelsen av mennesket brakte en viss uforutsigbarhet inn i Guds skaperverk.

Les videre