Frihet

Millioner ofret sitt liv for frihet

Frihet – vi vil være frie

Frihet

I 2500 år har filosofene diskutert om mennesket har fri vilje og frihetens plass i det gode og rettferdige samfunn. Samfunnsvitere har vært merkelig fraværende i denne debatten, tilsynelatende mer opptatt av likhet og brorskap enn individets frihet. Dermed vet vi lite om frihetens faktiske betingelser i ulike samfunn.
Dette har nå begynt å endre seg, mye takket være én mann. Med utgangspunkt i meget omfattende data fra 95 land (som dekker nesten 90 prosent av verdens befolkning) har statsviteren Christian Welzel i boken Freedom Rising studert frihetens betingelser i verden i dag. […] Welzel viser nemlig at friheten til å kontrollere sitt eget liv har gått fra å være et eliteprivilegium til å bli et massefenomen, at denne demokratiseringen av frihet er i ferd med å spre seg fra Vesten til resten av verden, og at den har en rekke positive konsekvenser for individ og samfunn.
Fra «Frihetsbølgen», en artikkel av Gunnar C. Aakvaag, sosiolog, Universitetet i Tromsø, Morgenbladet fredag 18. september 2015 (nr. 37 i 2015), side 36.

Å leve i frihet er noe meget viktig for de aller fleste mennesker. Ingen ønsker å leve som ufrie eller som slaver. Frihet er av så stor betydning for oss at mange er villige til å kjempe for at en selv og ens medmennesker skal kunne leve et fritt liv. Millioner har til og med ofret sitt liv for å kunne leve i en fri verden. I ufrie land kan store menneskemengder settes i bevegelse i kampen for frihet, noe vi har sett mange eksempler på opp gjennom historien.

Frihet er livsviktig. Men jeg er lei forenklede og naive frihetsparoler. For frihet er et stort ord. Frihet fra frykt, vold, overgrep. Frihet fra sult, fattigdom og arbeidsløshet. Frihet fra mobbing, diskriminering, urettferdighet, ensomhet. Frihet til å tro, tenke og mene høyt det vi vil, elske den vi vil, bli det vi vil, engasjere oss der vi vil. Dette er friheter mennesker kjemper og dør for, hver eneste dag — og som andre av oss stadig tar for gitt.
— Fra «Når andre betaler prisen», en kommentar av Sunniva Gylver, prest, i Tro og tvil-spalten i Aftenposten søndag 11. mai 2014, del 2 side 3.

Mennesker som ikke lever i frihet, har som nevnt et sterkt ønske om å bli frie. Frihetskampen har til tider lidd store tilbakeslag, men likevel har det jevnt og trutt gått fremover. Spesielt i vår tid har frihetens forkjempere vunnet mange seire, og det har faktisk aldri vært så mye frihet i verden som i dag.

 — Hva mener du med frihetens demokratisering?
— Med de grunnleggende sosiale endringene vi har opplevd i etterkrigstiden, er frihet gått fra å være noe bare eliten hadde, til å gjelde de fleste av oss. Folk flest har fått muligheten til å styre sitt eget liv. Det er historisk. […] Du skal ikke gå mer enn tre-fire generasjoner tilbake før du ser hvor mye mer begrenset friheten var. Ta yrkesvalg. Enten ble du bonde, fisker eller sjømann. Vi har frihet på veldig mange flere arenaer enn tidligere generasjoner.
Fra «Frihetskjemperen», en artikkel der Gunnar C. Aakvaag, sosiolog ved Universitetet i Oslo, intervjues, A-magasinet fredag 25. januar 2013, side 8, vedlegg til Aftenposten.

Det er imidlertid ikke lenge siden mange land var dominert av den kommunistiske ideologi, som skapte et ufritt samfunn med en undertrykkelse vi knapt kan forestille oss. Motstanden mot denne ufrie tilstanden ble etter hvert stor og folks frustrasjoner mange. Frihetstrangen til dem som levde under et slikt system, var så sterk at da innbyggerne i disse landene satte seg i bevegelse, var det ingen som kunne stoppe dem før deres land og samfunn ble en del av den frie verden.

Det er faktisk en viktig ting som revolusjonen [Revolusjonen i 1989 da Berlinmuren og Jernteppet forsvant] brakte: Frihet. 1989 var et stort, frigjørende øyeblikk som ga over 800 millioner mennesker en mulighet til å styre sine egne liv, uttrykke sine meninger, og velge sin Gud uten å bli sperret inne. […] Kommunisme handlet om slaveri, frykt og sensur — og østeuropeere ønsket seg frihet. […] Det har tatt Europa tre årtusener med kriger, migrasjoner, korstog, plyndring, vendettaer, invasjoner, sidebytte og folkemord — for til slutt å bli et fritt og forent kontinent. […] 20 år etter «fløyelsrevolusjonen» i 1989 står vi overfor faren for «fløyelsautoritærianismen». Merk suksessen til den autoritære kinesiske kapitalistiske modellen, «kriminelle prestasjoner» til Putins politistat, talibaniseringen av Pakistan, Irans totalitære drømmer. I gatene i Teheran eller i klostrene i Tibet ser vi utallige ansikter som blir knust av støvelen.
— Fra «En misforstått revolusjon», en kronikk av Nina Witoszek, professor ved Senter for Utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, og forfatter, Aftenposten, morgenutgaven, mandag 9. november 2009, kulturseksjonen side 4.