Home/Temaer/Familieverdier/Veien til lykke/To vertikale og to horisontale former for kjærlighet – 1
To vertikale og to horisontale former for kjærlighet – 1 2017-02-13T20:47:31+00:00

Familieverdier

Barns kjærlighet, søskenkjærlighet, ekteskapelig kjærlighet og foreldrekjærlighet

To vertikale og to horisontale former for kjærlighet – 1

Hvert enkeltindivid lærer disse former for kjærlighet i denne rekkefølgen: barns kjærlighet, søskenkjærlighet, ekteskapelig kjærlighet og foreldrekjærlighet.

Den vertikale kjærlighet mellom foreldre og barn er grunnlaget for alle andre menneskelige erfaringer. Den er universets akse.

For hver og en av oss kommer kjærligheten opprinnelig fra foreldrene. Den første erfaringen vi har med kjærlighet, er kjærligheten vi får fra våre foreldre, og den kjærligheten vi føler for dem. Denne foreldre-barn-kjærligheten er en vertikal kjærlighet, som har sin opprinnelse i Gud.

Det er to former for vertikal kjærlighet: foreldrekjærlighet og barns kjærlighet. En fullkommen foreldrekjærlighet forutsetter sanne foreldre. Foreldrekjærlighet er selvoppofrende og betingelsesløs. Den innebærer også at man er stolt over det ens barn klarer å gjennomføre og oppnå. Sanne foreldre ønsker at deres barn når lenger enn dem selv.

Den fullkomne formen for den andre formen for vertikal kjærlighet er barns hengivne kjærlighet, som responderer på sann foreldrekjærlighet med absolutt respekt, tillit og takknemlighet.

Når et barn blir født, er begge disse former for vertikal kjærlighet til stede i sin reneste form. Foreldrene tar helt og fullt ansvar for barnet, og barnet er helt avhengig av sine foreldre. Foreldrenes kjærlighet representerer absolutt selvoppofrelse, og barnets kjærlighet er absolutt avhengighet.

«Undersøkelser viser at samlivsbrudd mellom foreldrene hører med til det norske barn i dag frykter aller mest. Blant fagfolk er det ingen uenighet om at foreldrebrudd er en av de vondeste og mest traumatiske livshendelser som kan ramme et barn. Forskningen dokumenterer at foreldrebrudd innebærer en forferdelig belastning for barna, og at svært mange får psykiske problemer når foreldrene går fra hverandre».
Fra «Samboerskapets risiko», en kronikk av Oddbjørn Evenshaug, 1. amanuensis ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, Vårt Land, tirsdag 30. september 1997, side 6.
Et annet grunnleggende behov hos barn er trygghet.  Den beste måten å formidle dette på er at barnet får erfare at mor og far elsker hverandre, og at de har inngått en pakt hvor de har lovet å holde sammen også i de vonde og vanskelige dagene. Når barn opplever at mor og far kjemper seg seirende gjennom vanskelighetene, gir vi dem trygghet og tro på fremtiden.
Tenker vi slik at dersom samlivet bryter sammen, kan vi gå fra hverandre og kanskje også inngå et nytt parforhold uten at dette river barna i stykker innvendig?
Når familien «dør», rakner samfunnet.
Fra «Tåler vi å høre sannheten?», et innlegg av Wenche og Eivind Bye, regionsledere i Ungdom i Oppdrags familiearbeid, Hordaland og Sogn og Fjordane, Vårt Land, mandag 9. april 2001, side 7.
«Skilsmissenivået blant ektefolk har ikke økt de seneste årene.  Den sterke økningen i foreldrebrudd skyldes det faktum at stadig flere unge etablerer seg i samboerskap, og at foreldrebrudd er langt mer vanlig blant samboere enn blant ektefolk. Vi kan nå slå fast at allerede ved fødselstidspunktet kan en forutse 2 – 3 ganger så høy risiko for foreldrebrudd for de barna som er født i samboerskap som for barn født i ekteskap. Å bli født inn i en familie der foreldrene lever i samboerskap, innebærer altså for barnet en meget stor risiko for å bli født inn i en ustabil familiesituasjon».
Fra «Samboerskapets risiko», en kronikk av Oddbjørn Evenshaug, 1. amanuensis ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, Vårt Land, tirsdag 30. september 1997, side 6.