Vilje til å tilgi 2017-02-10T00:24:48+00:00

Familieverdier

Et dypt, offervillig hjerte

Vilje til å tilgi 

Vilje til å tilgi er et fundamentalt trekk ved foreldrekjærlighet. Viljen til å tilgi omfatter to aspekter: En total aksept av en annen person og tro på at vedkommende kan forandre seg. Viljen til å tilgi er det motsatte av ikke å bry seg samme hva den andre gjør. Viljen til å tilgi kommer fra en dyp omsorg og en fullstendig selvoppofrende kjærlighet.

Viljen til å tilgi inkluderer både det betingelsesløse og det retningsgivende aspektet ved foreldrekjærlighet, dvs. både en aksept av barnet og et ønske om og tro på at barnet vil forandre seg. Uten det ene aspektet er ikke viljen til å tilgi komplett.

Når et barn ikke føler seg tilgitt av sine foreldre, føler det seg fordømt til evig tid, fordi foreldrene representerer Gud. Å være en far eller mor krever derfor et dypt, offervillig hjerte.

«Tilgivelse er svaret på barnets drøm om miraklet som gjør det istykkerrevne helt og det skitne rent.»
    — Dag Hammarskjöld

Evnen til å tilgi har sine røtter i foreldrehjertet og er derfor også et grunnleggende aspekt ved ekteskapelig kjærlighet. Har man ikke en slik evne, på grunn av en mangel på modenhet hos den ene av ektefellene, eller hos begge, da har det ekteskapelige forholdet svært begrensede muligheter til å utvikle seg og står i fare for å bli ødelagt av bitre uløste følelser mot sin partner.

Et barn kan ikke tilgi sine foreldre. Det er en alvorlig feil av foreldrene å tro at de kan rette opp sin mangel på kjærlighet simpelthen ved å be om tilgivelse fra barna. Dette kommer først og fremst av at barna, når de opplever en fiendtlig innstilling eller mangel på kjærlighet fra foreldrene, ikke har evnen til å være dommer over sine foreldre. Barna anklager seg selv som årsaken til foreldrenes oppførsel.

«Og tilsvarende har alle barn nevroser, ettersom de instinktivt vil påta seg ansvaret for visse frustrasjoner som de blir utsatt for, men som de ikke er i stand til å forstå. Således vil et barn som ikke er elsket av foreldrene, alltid gå ut fra at han eller hun ikke er verdt å elske, i stedet for å innse at det er noe i veien med foreldrenes kjærlighetsevne.»
Fra «På spor av ditt skjulte jeg» (The Road Less Travelled) av M. Scott Peck, psykiater. Utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1993. Sitat fra side 32.

Dette er fordi foreldrene er som Gud for barnet. Ingen kan si at Gud ikke har kjærlighet, for hvis Guds kjærlighet ikke er fullkommen, er det ingen hensikt med livet lenger. Selvsagt kan foreldre gjøre feil og be sine barn om unnskyldning. Men en feil er fullstendig forskjellig fra en uansvarlig og ukjærlig oppførsel.

Fordi barnet ikke er i stand til å tilgi sine foreldre, har det en annen forsvarsmekanisme mot destruktive opplevelser: fortrengning. Når barnet står overfor åpenbar skammelig oppførsel fra foreldrene, har det en tendens til å eliminere opplevelsen fra sitt minne og bevissthet. Gjennom fortrengning søker barnet å beholde det guddommelige bildet av foreldrene, som er nødvendig for barnets utvikling. Men fortrengning tar ikke bort smerten og representerer bare en midlertidig løsning, som en bedøvelse. Senere kommer smerten tilbake for fullt når vedkommende er i stand til å konfrontere den og overvinne den basert på andre opplevelser med foreldrekjærlighet.

Les videre