Foreldrekjærlighet og evigheten 2017-02-10T07:29:00+00:00

Familieverdier

Foreldre som Guds representanter

Foreldrekjærlighet og opplevelsen av evigheten

Når det opplever en absolutt og betingelsesløs kjærlighet og omsorg, føler barnet at det er evig: «Hvis mine foreldres kjærlighet er evig, er jeg evig.» Denne følelsen av evighet er selve grunnlaget for en sunn personlighetsutvikling.

Det kan virke som en overdrivelse å si at foreldre er Guds representanter siden gode foreldre ikke nødvendigvis tror på Gud. Men vi må forstå uttrykket til å bety at foreldrene representerer det absolutte, et annet navn på det guddommelige.

Dette prinsippet er innlysende i pubertetsalderen da man søker etter identitet og absolutte verdier. Man søker da også, på en nesten religiøs måte, etter helter som kan fungere som frelser-skikkelser. I den forstand er puberteten en religiøs tid, slik psykoanalytikeren Erik Erikson har vist. Uten et godt livsgrunnlag, der man får tilstrekkelig med foreldrekjærlighet, får tenåringer store problemer med å finne sin egen identitet og absolutte verdier å basere sitt liv på. Man når da ikke inn til det guddommelige i seg selv og blir lett overveldet av selvbebreidelse, selvopptatthet og en følelse av utrygghet.

 «[…] når vi er barn, er våre foreldre gudelignende skikkelser sett med våre barneøyne, og den måten de gjør ting på, synes å være normalt og riktig. Vår første forestilling om Guds vesen (og dessverre ofte den eneste) er en mekanisk forstørrelse av våre foreldres vesen, en enkel blanding av egenskaper hos vår mor og far eller deres erstatninger. Hvis vi har kjærlige og forståelsesfulle foreldre, er det sannsynlig at vi vil tro på en kjærlig og forståelsesfull Gud. Og som voksne vil vi betrakte verden som et vennlig sted som behandler oss like bra som barndomshjemmet. Hvis våre foreldre var strenge og straffende, vil vi som voksne ha forestillingen om et strengt og straffende gudsuhyre.»
Fra «På spor av ditt skjulte jeg» (The Road Less Travelled) av M. Scott Peck, psykiater. Utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1993. Sitat fra side 179.