Betingelsesløs og retningsgivende – 2 2017-02-10T00:11:02+00:00

Familieverdier

Hovedaspektene ved fars og mors kjærlighet

Foreldrekjærlighet – både betingelsesløs og retningsgivende – 2

La oss nå se nærmere på hva som er hovedaspektene ved fars og mors kjærlighet. Vi må med en gang forstå at farsrollen og morsrollen ikke er totalt forskjellige fra hverandre, uten likhetstrekk. I en viss grad kan man bytte på rollene. Likevel trenger barnet en far som er en far, og en mor som er en mor, ikke en far som er en mor og en mor som er en far. Dette gjelder ikke først og fremst for rollene i hjemmet, men mest for hva som kjennetegner kjærligheten typisk for mann og kvinne.

 Det er en helt fersk doktoravhandling fra Umeå universitet i Sverige som avslører at tenåringene langt ifra er så opposisjonelle som de eldre gjerne skal ha det til.
Forskningsresultatene viser nemlig entydig at dagens ungdommer har sine foreldre som forbilder og at de dessuten liker seg selv. […] — Det viktigste for at man i tenårene skal få et positivt selvbilde, er at man har hatt en mamma som har vist kjærlighet og omsorg og en pappa som har stått for grensesettingen.  En slik kombinasjon av foreldreomsorg fører ikke bare til et positivt selvbilde i ungdomsårene, men bidrar også til å «vaksinere» ungdommene mot vanskeligere, psykiske problemer som aggressivitet, nedstemthet og kriminalitet, skriver forsker Helene Östgård-Ybrandt ved institutt for psykologi ved Umeå universitet.
Fra «Mamma er tenåringenes forbilde», en reportasje av Heidi Katrine Bang i Dagsavisen, søndag 15. februar 2004, side 4-5.

Enkelt sagt er mors kjærlighet mer betingelsesløs og fars kjærlighet mer retningsgivende. Mors kjærlighet representerer en total aksept av barnet, mens fars kjærlighet har mer å gjøre med hva som er lov. Mors kjærlighet skaper trygghet; fars kjærlighet utfordrer en til å vokse. Begge former for kjærlighet er nødvendig for å utvikle en sunn personlighet. I den vestlige verden har man nylig lagt langt større vekt på det moderlige aspektet ved kjærlighet enn det faderlige. Vi finner den samme mangel på det retningsgivende aspektet i våre skoler. Dr. James Dobson skrev en bok med tittel «Love is tough» for å understreke at hvis vi elsker våre barn, må vi disiplinere dem. Ellers får de store problemer med å oppnå selvdisiplin senere i livet. Dette har med barnets utvikling av sin viljestyrke å gjøre. Men disiplin og direktiver bør ikke komme fra et hjerte som uttrykker selvsentrert sinne eller rent emosjonelle reaksjoner, men bør uttrykkes med selvkontroll og være til barnets beste.

Den jungianske psykoanalytiker Guy Corneau skriver: «For å utvikle seg må en person kunne identifisere seg både med sin mor og sin far. Trekantforholdet far-mor-sønn må kunne dannes og erstatte dyaden mor-sønn. Men hvis faren er fraværende, skjer det ikke noen overgang fra mor til far i identifiseringsprosessen; sønnen forblir da fange av identifiseringen med moren.»
Fra Guy Corneau, «Père manquant, fils manqué», Editions de l’Homme, 1993, side 22.
Fars kjærlighet, som er mer «betinget», «viser seg å være avgjørende for utviklingen av ansvarsfølelse, et ønske om å overvinne sine begrensninger og selv respekt for hierarkiet.»
Fra Guy Corneau, «Père manquant, fils manqué», Editions de l’Homme, 1993, side 23.
«Å være uten far er å mangle ryggrad.»
Fra Guy Corneau, «Père manquant, fils manqué», Editions de l’Homme, 1993, side 39.
Om kjaerlighet
 Til slutt må det modne menneske komme til det stadium hvor det er «sin egen far og mor».
Det kan sies at mennesket har en moderlig og en faderlig samvittighet. Mors samvittighet sier: «Der finnes ingen udåd, ingen forbrytelse som kan berøve deg min kjærlighet, mine gode ønsker om at du skal bli lykkelig og leve.» Fars samvittighet sier : «Du handlet galt, og du kan ikke unngå å godta at dette medfører visse konsekvenser, og først og fremst må du forandre deg, hvis jeg skal like deg.» [Red.: Dette tilsvarer det retningsgivende aspektet ved Guds kjærlighet] Det modne menneske har befridd seg fra sin bokstavelige far og mor, fra sin foreldrebinding, og har bygget dem opp som instanser i sitt eget indre. […] ved å bygge opp en moderlig samvittighet på sin egen evne til å elske, og en faderlig samvittighet på sin tenkeevne og dømmekraft. Videre elsker det modne menneske både med sin moderlige og sin faderlige samvittighet, til tross for det faktum at de synes å motsi hverandre. Hvis det bare skulle lite på sin faderlige samvittighet, ville det bli strengt og umenneskelig. Hvis det utelukkende forlot seg på sin moderlige samvittighet, ville det lett miste sin skjelneevne og dømmekraft og hindre både seg selv og andre i å utvikle seg.[…] Det som er karakteristisk for […] nevrotisk utvikling, er at det ene prinsipp, fars- eller morsprinsippet, ikke blir utviklet, eller hva verre er — og fører til enda alvorligere nevroser — at fars og mors roller forbyttes, både utenfor en og inni en. En videre undersøkelse viser at visse typer av nevroser, som f.eks. tvangsnevroser, gjerne har sitt utspring i en ensidig farsbinding, mens andre, som hysteri, alkoholisme og manglende evne til å greie seg praktisk i livet, og depresjoner — skyldes morsbinding.
Fra «Om kjærlighet» [The Art of Loving] av Erich Fromm (1900-1970), psykoanalytiker og sosiolog. Utgitt på J.W. Cappelens Forlag a.s. 2003, ISBN 82-02-23236-8. Sitat fra side 48-50.