Statssosialisme – 6 2017-03-01T23:15:09+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien 

Statssosialisme – 6

Barn har det ikke så godt i barnehagen som vi voksne liker å tro. Når barna selv får svare, gir hver tredje fire- og femåring uttrykk for at de i perioder ikke har det særlig godt i barnehagen.
— Dette er et overraskende høyt tall, sier professor Thomas Nordahl ved Senter for praksisrettet utdanningsforskning (SePu) ved Høgskolen i Hedmark.
Sammen med fire andre forskere har han nylig avsluttet en omfattende kartlegging der 3.000 barnehagebarn selv har fått mulighet til å uttrykke hvordan de opplever hverdagen i barnehagen. Et hovedfunn er at kvaliteten på barnehagetilbudet er sterkt varierende, og vurderes langt mer positivt av de voksne enn av barna selv. […] — I Norge har diskusjonen om full barnehagedekning hatt en underforstått oppfatning om at barnehage er et ubetinget gode for alle barn, nesten uavhengig av hva som skjer der. […] En stor overvekt av barna trives i barnehagen. Likevel gir over 30 prosent av barna uttrykk for at det er dager hvor de ikke har det godt i barnehagen. Ett av fem barn trives under middels.
Fra «Mange barn trives dårlig i barnehagen», en reportasje ved Karin Lillian Fladberg i Dagsavisen torsdag 27. oktober 2011, side 6-7.
Regjeringens politikk er at både mødre og fedre skal være yrkesaktive og beholde tilknytningen til arbeidslivet også i småbarnsfasen. Yrkesdeltakelse sikrer inntekt og pensjonsopptjening. […] Regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringer i sikker overbevisning om at det er riktig politikk å oppmuntre til barnehagebruk og stimulere mødrene til yrkesdeltakelse. Deltakelse i arbeidslivet er veien til økonomisk uavhengighet og dermed en viktig forutsetning for mer likestilling.
Fra «Barnehage ─ best for toåringer», et debattinnlegg av Audun Lysbakken, Barne-, likestillings- og inkluderingsminister (SV), i Klassekampen torsdag 15. september 2011, side 24.
Venstresiden er ofte mest opptatt av de store fellesskapene; av staten og kommunene. Men det er de minste fellesskapene som er viktigst: Familien, venner, nærmiljøet og de frivillige organisasjonene. Det er her vi opplever den viktigste velferden; den som dreier seg om kjærlighet og vennskap, om ansvarsfølelse og plikter overfor andre.
Samfunnet bryter ikke sammen selv om Nav bryter sammen. Men uten personlig ansvar, og uten frihet til å ta ansvar, er samfunnet bankerott. Derfor er det viktig at vi ikke overfører alt ansvar til staten. Hvis staten tar ansvar for alt, undergraves det personlige ansvaret, og vi glemmer at vi bør stille krav til oss selv før vi stiller krav til andre.
Det er dette som skjer i debatten om mat i skolen, Noen har funnet ut at det er lurt å spise sunt. Det øker evnen til å lære på skolen. Ingen er uenig i det.
Problemet oppstår når det blir en logisk konsekvens av dette at staten må gi oss mat. Eller mer presist: Foreldre gir barna sine forskjellig mat. Noen får bedre mat enn andre, og ergo er løsningen at staten gir alle barn den samme maten.
NRK tar for gitt at dette er den «riktige» løsningen. […] Også Aftenposten er for statlig mat. […] Det er nemlig ikke alle foreldre som «legger tid og kjærlighet i matpakken», så derfor må staten overta.
 Fra «Hva bør foreldre ha ansvar for?», en kronikk av Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, Aftenposten, morgenutgaven, fredag 28. august 2009, kulturseksjonen side 2.