Statssosialisme – 5 2017-03-01T22:59:12+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien 

Statssosialisme – 5

I det sosiale idealet som er skapt av den lange jødisk-kristne tradisjon, er det familien som er det uunnværlige ledd mellom Guds kjærlighet og kjærligheten mellom mennesker. Familien utgjør den grunnleggende celle i samfunnet. Det er grunnen til at den katolske kirkens sosiale doktrine er basert på subsidiaritetsprinsippet, som hevder at det er skadelig å tillegge et høyere fellesskap funksjoner som mindre grupperinger kan ta seg av. Ifølge en slik tenkemåte må man gi til familien så mye sosialt ansvar som mulig og samtidig midlene til å oppfylle det – spesielt på områder som å gi moralsk opplæring, la det som er sunn folkeskikk, gå i arv, samarbeide for å få gjøremålene hjemme unna og vise solidaritet overfor sine medmennesker. En reportasje i Aftenposten om en innvandrerfar med to sønner tiltalt for barneran illustrerer noe av dette:

— En dag kom politiet på døren og ba om å få snakke med sønnen min. Da jeg spurte hva det gjaldt, fikk jeg beskjed om at vi ikke fikk vite noe fordi sønnen vår hadde fylt 18 år og at han var myndig. Da jeg et år tidligere tok med gutten til legen for å avlegge urinprøve fordi jeg mistenkte at han røyket hasj, fikk jeg samme beskjed: Jeg hadde ingen rett til å få vite resultatet fordi gutten var over 16 år. […] — Da den eldste sønnen min begynte på skolen, ble kona og jeg plutselig en dag innkalt til barnevernet der vi ble møtt av fire saksbehandlere. Det viste seg at skolen hadde varslet dem fordi sønnen vår ikke ville spise på skolen. Hvorfor tok ikke skolen kontakt med oss i stedet? I stedet ble det en stor sak med barnevernet på grunn av en matpakke. […] Faren […] skulle ønske at han ble informert når politiet fant ut hva som foregikk, slik at han kunne ha grepet inn før det gikk så langt.
Fra «‘Farsrollen er ikke mye verdt i Norge’», en artikkel av Frode Sætran i Aftenposten lørdag 28. desember 2013, hovedseksjonen side 6-7.
Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) synes ikke det er bekymringsfullt at mange små barn er i barnehagen mer enn 41 timer pr. uke. Ofte har hun sagt at det er spesielt viktig at små barn er i barnehage, fordi det er da vi som mennesker «formes mest». Enkelte forskere er uenig og viser til at vi ikke vet hvilke uheldige konsekvenser det kan få at små barn, som er i en avgjørende tilknytningsfase, er så mye i barnehagen.
De som forsvarer svært lange opphold i barnehagen, legger vekt på at personalet er kompetent. Undersøkelser viser riktig nok at det mangler et stort antall førskolelærere i norske barnehager, og at andelen ufaglærte har økt. […] Er det da så farlig om barna er sammen med en førskolelærer eller med mor og far? Er det noen forskjell?
Det er i hvert fall én vesentlig forskjell […] som ikke kan undervurderes. Lærere og førskolelærere skal, etter beste evne, forsøke å se barna objektivt. De skal forsøke å like alle barn og alle elever like mye. Det er ikke lett, det skjønner alle, men det er faktisk oppdraget.
Likevel får de det ikke til. Undersøkelser viser for eksempel at lærere liker medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, og at de liker snille piker bedre enn urolige gutter. […] Rolige innesysler og strenge begrensninger av uteleken gjør at jenter allerede her blir sosiale vinnere.
Med foreldre er det helt annerledes. De ser sine barn subjektivt. De elsker barna sine uansett. […] Foreldre flest elsker sine barn over alt på jorden — enten det er på grunn av deres kvaliteter eller på tross av deres problemer.
Det er altså forskjell på å være ansatt for å ta seg av andres barn og det å være sammen med sine egne barn. Det vet ikke minst lærerne selv, som helt sikkert har andre følelser i møte med barna på jobben og barna hjemme. Og for barna er det selvsagt en kjempestor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien.
  — Fra «Er det forskjell på lærere og foreldre?», en kronikk av Kristin Clemet, leder i tenketanken Civita, Aftenposten, morgenutgaven, fredag 3. juni 2011, kulturseksjonen side 2.