Statssosialisme – 4 2017-01-27T07:38:19+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien 

Statssosialisme – 4

Familie 3 gen2Alain Peyrefitte (1925-1999, fransk akademiker og politiker) har understreket at økonomisk fremgang ikke bare kan baseres på tillit mellom mennesker [22]. Er det ikke først og fremst i relasjonene innen familien man har størst tillit til hverandre? Derfor har de samfunn som er sammensveiset basert på sterke familietradisjoner, til alle tider vært de mest fremgangsrike og stått bedre beskyttet mot et liv i uvisshet. Når familiebåndene derimot går i oppløsning, når familiene blir mindre og spinklere og mister sin sosiale rolle, forsvinner snart tilliten i de økonomiske relasjoner. Vi lever dermed i et samfunn som regjeres av snyteri og grov utnyttelse, som staten kan holde i sjakk ved hjelp av lover og straffetiltak, men der staten samtidig er helt ute av stand til å skape harmoni, trivsel og en følelse av at vi alle er søsken.

Den liberale rettsstaten og demokratiet kan ikke reduseres til abstrakte og formalistiske idealer. Ideene om demokratiet og respekten for alle individer må også ha en konkret mening for folk.
Denne konkrete meningen finner mennesker i familien eller i sivile fellesskap hvor mennesker tar gjensidig ansvar for seg selv og andre. Denne sivile sfæren er ikke-instrumentell og hinsides marked og stat. Den sivile sfæren fungerer […] som en sfære hvor vi kan ivareta og utvikle etisk bevissthet.
Det er først og fremst i de sivile fellesskapene vi gjensidig anerkjenner hverandre og opplever reell frihet. […] Ideen om at frie individer, innenfor en fungerende rettsstat, har de beste forutsetninger for å opptre moralsk, forener konservative og kristendemokrater i en skepsis til en omfattende stat. De verdiene og den fortjenesten mennesker tjener i et marked, bør ikke bare gå til egen luksus eller overdrevent forbruk, men det er langt fra sikkert at høye skatter eller sterk statlig styring av næringslivet er det som skal til for å unngå dette. Hvis staten tar for mye av ansvaret for solidariteten i samfunnet, risikerer staten å undergrave samfunnet […] Det er et paradoks at frivilligheten og bistanden i så stor grad er statlig finansiert.
Kristendemokrater og konservative forenes i troen på at samfunnet bygges nedenfra. […] Den barmhjertige samaritan var ingen offentlig finansiert institusjon.
— Fra «Demokratiets etiske fundament», en kronikk av Lars Gauden-Kolbeinstveit, filosof, Vårt Land mandag 27. juni 2011, side 24-25.
Enkelte mener at det er legitimt for staten å detaljstyre familielivet av hensyn til overordnede samfunnspolitiske og økonomiske hensyn, så lenge staten har betalt for permisjonen. Til det kan vi minne om at staten, det er oss skattebetalere. Det at noe er finansiert over skatteseddelen kan ikke automatisk innebære en blankofullmakt til å detaljstyre folks hverdag. Det må være grenser for hva som skal være politikk.
Norske familier trenger ikke en politisk tvangstrøye for å velge «riktig». For Høyre handler foreldrepermisjon om å gi familier tid til omsorg for barnet. […] Spørsmålet velgerne bør stille seg nå er: Hvem skal bestemme — familien eller staten?
— Fra «Far trenger ikke tvinges», en kronikk om fedrekvoten i foreldrepermisjonen av Stian Berger Røsland (H), byrådsleder i Oslo og småbarnsfar, og Nikolai Astrup, stortingsrepresentant (H) for Oslo og småbarnsfar, Aftenposten mandag 5. august 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 4-5.
Fotnoter:
22. Se Alain Peyrefitte, La société de confiance, Odile Jacob, 1995.