Statssosialisme – 2 2017-01-27T07:10:47+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien 

Statssosialisme – 2

– Ensomhet og depresjon er et større problem enn aldersdemens her til lands. Norge er et av de landene der flest bor alene, sier Liv Wergeland Sørbye.
Hun er professor ved Diakonhjemmet Høyskole, og har lenge vært forkjemper for at flest mulig skal få muligheten til å bo hjemme gjennom større deler av alderdommen. Problemet er at flere opplever å miste nettverket og bli ensomme.
− Venner er som vitaminer for livet. For mange eldre har medisinene blitt et substitutt for menneskelig kontakt, sier hun.
Hun synes økningen i antidepressiva er urovekkende og mener vi bør stille oss spørsmålet om hva som gir eldre glede i livet.
I Norden har velferdsstaten tatt på seg oppgavene de pårørende har i mange andre land, påpeker Sørbye. […] Samtidig er hun overrasket over at mange pårørende er så fraværende. […] − Vi har fått mer penger mellom hendene, råd til å reise og en trang til å oppleve ting. Da er vi ikke her like mye. Og så sitter vi mer med datamaskiner og Facebook. Der faller de gamle av.
− Fra «–Venner er som vitaminer», en artikkel av Hilde Arnesen i Vårt Land fredag 26. september 2014, side 4.
Ensomhet blant eldre er ikke bare et problem i jula, men også ellers i året, konstaterer SV-leder Audun Lysbakken. Han vil ha kommunale planer for å hjelpe ensomme eldre. […] Det vi ser for oss helt konkret, er at hver enkelt kommune burde ha en ensomhetsplan med tiltak for å sørge for at de eldre i kommunen ikke blir sittende alene.
Han mener mye kan gjøres fra det offentliges side […].
Lysbakken beskriver ensomhet blant den stadig økende eldrebefolkningen i Norge som et samfunnsproblem og en skyggeside av velstandsutviklingen.
– Vi har i altfor liten grad i Norge behandlet ensomheten som et politisk problem, sier Lysbakken.
– Fra «– Kommunene skal hjelpe ensomme eldre», en artikkel av Kristian Skårdalsmo i Dagsavisen tirsdag 24. desember 2013, side 9.

I de demokratiske land går statssosialismen først og fremst ut på en omfordeling av penger som er tatt fra dem som betaler skatt. Ved hjelp av den byråkratiske maskin blir deres skattepenger delt ut på nytt i form av sosiale ytelser. Statssosialismen konstruerer imidlertid et vesen uten hjerte, som griper om seg i alle retninger. Et slikt vesen er bare i stand til å fordele penger og yte kalde og upersonlige tjenester. Det skapes en juksementalitet samtidig som livet blir besværlig når man står overfor byråkratenes maktutøvelse. Det er utopisk å tro at penger som de skattepliktige betaler inn med uvilje, kan gjøres om til kjærlighet for samfunnet. [21]

Kan man omforme skattepenger – som ofte blir innbetalt med uvilje – til en universell kjærlighet?

Les videre

Fotnoter:

21. Se Philippe Bénéton, Le fléau du bien. Essai sur les politiques sociales occidentales (1960-1980), Robert Laffont, 1983.