Naturalismens og humanismens barn – 2 2017-01-26T16:15:18+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Naturalismens og humanismens barn 2

MarcuseI Vesten tok en ny sofistikert naturalistisk-humanistisk cocktail (udrikkelig), som er døpt freudo-marxismen, over stafettpinnen. Ifølge Herbert Marcuse (1898-1979), en døgnflue av en profet i et «estetisk-erotisk» samfunn på sekstitallet, er et samfunn uten undertrykkelse ikke mulig før «institusjonene der relasjonene mellom mennesker er blitt organisert, har gått i oppløsning, spesielt den monogame patriarkalske familien.» [13] «Å nyte hemningsløst» var mottoet for sekstiåtternes utopi, som vi fremdeles høster virkningene av.

Naturalismen har også vært gjenstand for en svært så idealiserende behandling. her ser man formelig for seg en Vigelandspark av nakne og lykkelige mennesker springe rundt i sola, som i en verden bestående av evig idyll. Veldig sjelden kommer man over tekster som peker på at naturalismens dyrking av kraft og styrke lett tipper over i nazisme og fascisme, og at sosialdarwinismen har vært en vesentlig kilde til vold og forakt for svake.
— Fra «Skolen forkynner humanisme», en kronikk av Per Bjørnar Grande, dosent i Religion, Livssyn og Etikk (RLE) ved Høgskolen i Bergen, Vårt Land mandag 3. mars 2014, side 20-21.
 Rene Girard
Religion, ånd, historie, politikk; slikt har vi mennesker alltid vært opptatt av. Nå er vi påfallende opptatt av kroppene våre.
Kroppen har overtatt sjelens rolle for frelse, sies det. Kroppen er rik, men som språk kommer den raskt til kort i følsomme sammenhenger. Det er mange finstemte nyanser og kloke refleksjoner som forsvinner om vi skal kommunisere med oss selv og andre via push-ups, biceps, fettprosent og cellulitter. […] Det er den franske tenkeren René Girard, nitti år første juledag, som i år kom med Anorexia and Mimetic Desire. Han anvender anoreksiens selvsult som et case for å reflektere over vår samtid. Han peker på en kultur som, i likhet med anoreksien, er besatt av mat og kropp, med de uendelige kokebøkene, matspaltene, TV-kokkene, gourmeter, gourmander og diettene for slankhet, sunnhet og jordisk frelse. Vi er de aller mest besatte i Vestens historie, hevder Girard. […] Det er en skjebnens ironi, skriver han, at vi i moderniseringen har skjøvet religionen til side, men har erstattet den med den strengeste kroppskult. […] René Girard anvender sin egen teori om mimetisk begjær på våre kropper. Mimesis betyr etterligning. […] Og i denne lille boken om spiseforstyrrelser, kropp og kultur skriver han også hvordan vi begjærer å bli som de andre: de slanke, idealiserte og vellykkede; om de befinner seg i Hollywood eller i en norsk blogg. […] Det handler om etterligning, misunnelse, rivalisering og konkurranse.
— Fra «Kroppen er den nye sjelen», en artikkel av Finn Skårderud, psykiater, professor og forfatter, Aftenposten lørdag 28. desember 2013, Kultur & Meninger-seksjonen side 10-11.
Fotnoter:
13. Herbert Marcuse, Eros and Civilisation, Boston, Beacon Press, 1955, s. 236-37.