Mennesket som Gud – 2 2017-01-26T15:45:57+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Når mennesket betrakter seg selv som Gud – 2

Friedrich Nietzsche (1844-1900) må også nevnes blant humanistene. Han var den mystiske humanismens profet som proklamerte at Gud er død, og fremveksten av en ny selvskapt menneskehet –  «overmennesket». Han tok avstand fra menneskets relative natur og hevdet til og med at den kristne morallære var skadelig. Nietzsche ville «heve seg over det gode og det onde».

SartreDet er imidlertid eksistensialisten Jean-Paul Sartre (1905-1980) som tar den humanistiske logikk til dens mest ekstreme formulering. For Sartre eksisterer det ingen ferdig etablert menneskelig natur («eksistensen går forut for essensen») og heller ikke absolutte kriterier for hva som er godt eller ondt. Han påstår: «Helvete, det er de andre.» Han tar utgangspunkt i det samme grunnlaget som Feuerbach (1804-1872), men ender imidlertid opp med det motsatte av Feuerbachs optimisme. For Sartre aspirerer mennesket til å være gud, men kan ikke oppnå det. Sartre hevdet at «livet er en fåfengt lidenskap».

Den humanistiske tankegangen har gitt oss det vi kan kalle «menneskerettighets-ideologien». Den dominerer det som blir sagt både i mediene og politikken i dag. Overalt fremheves det «rettigheter», mens begrepet «plikter» ignoreres. Slik bringes de tradisjonelle etiske normer i miskreditt og betraktes som noe som dreper friheten. Om Mitterandfamilien idag ikke blir angrepet direkte, er det bare fordi det blir ansett for å være mer strategisk riktig å utvanne definisjonen av den, slik at den betyr alt og ingenting. Den blir i virkeligheten tømt for all mening. Man snakker således om «familier med én forelder» for å vise at en familie ikke nødvendigvis innebærer to foreldre. For Francois Mitterand (1916-1996), som arvet den franske humanistiske tradisjon, «er det ikke mulig å snakke om familien som en homogen enhet.

[…] Det finnes ikke noen modellfamilie; alle skaper sin egen form for familie.» [10]

Vi ser det samme i Norge i 2015. Et slikt gudsekskluderende syn på familien er i ferd med å innta Statskirken. Gruppen Åpen folkekirke arbeider aktivt for at ekteskapet skal betraktes som en rent sosial konstruksjon, ikke som en institusjon innstiftet av Gud.

Mange som har inngått ekteskap etter Den norske kirkes nåværende vigselsliturgi, har gjort det i tro på at de har gått inn i en guddommelig innstiftet ordning. I liturgien er dette blant annet understreket gjennom lesningen av bibelord som understreker ekteskapet mellom mann og kvinne som skaperens vilje.
Begrunnelsen for ekteskap mellom likekjønnede må nødvendigvis hente sin begrunnelse fra andre steder, for eksempel i forståelsen av mennesket som skapt til å leve i fellesskap. En må også i større grad forstå ekteskapet som en menneskeskapt sosial konstruksjon framfor en guddommelig innstiftet ordning.
Å tvinge alle ekteskap inn i en felles ordning vil bety at ekteskapet mellom mann og kvinne fratas sin spesifikke teologiske begrunnelse og et liturgisk uttrykk som svarer til dette. Selv om tekster som 1 Mos 1,27-28 og Matt 19,4-6 utvilsomt også vil kunne leses som valgfrie elementer av en felles liturgi, vil de ikke lenger spille den samme rolle som i den nåværende liturgi.
Vi var mange som i biskopenes vedtak øynet et håp om at vi fortsatt vil kunne leve godt i Den norske kirke med en forståelse av ekteskapet som guddommelig innstiftet ordning. [Sturla] Stålsetts [leder i Åpen folkekirke] insistering på at alle nå skal vies etter en kjønnsnøytral liturgi basert på en forståelse av ekteskapet som en rent sosial konstruksjon, er en alvorlig trussel mot et slikt håp.
– Fra «Én eller to liturgier», et debattinnlegg av Harald Hegstad, leder av Oslo bispedømmeråd, Vårt Land tirsdag 10. november 2015, side 19.
Fotnoter:
10. Tale holdt 21. november 1981, under den årlige kongressen til UNAF (Union nationale des associations familiales).