Mennesket som Gud – 1 2017-01-26T15:35:26+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Når mennesket betrakter seg selv som Gud – 1

Den ateistiske humanisme er en filosofisk tradisjon som fremhever menneskets absolutte selvbestemmelse. Den opphøyer den menneskelige frihet til det ekstreme og forkynner at mennesket er den absolutte herre over sin skjebne basert på sine kulturelle, politiske og vitenskapelige valg. I teorien står humanismen i et motsetningsforhold til naturalismen. Der naturalisten sier: «Alt er natur,» sier humanisten: «Alt er kultur,» og vil til og med hevde at det ikke finnes noen predefinert menneskelig natur.

Feuerbach

For Feuerbach og de humanistiske filosofene er ikke mennesket skapt av Gud; det er sin egen skaper

Det er uten tvil den tyske filosof Ludwig Feuerbach (1804-1872), en av Hegels disipler, som har formulert den mest radikale humanisme. Ifølge ham er ikke mennesket skapt av Gud; det er sin egen skaper på det individuelle og kollektive plan. Når alt kommer til alt, er mennesket gud. Det er ingen overdrivelse å si at siden det attende århundre har den vestlige filosofi hovedsakelig vært inspirert av humanismen.

I den vestlege verda er mennesket blitt gud. Vi tilber individet, det individuelle sjølvet. All vår lykke og ulykke kan tilskrivast eiganskapar og handlingar knytt til individet sjølv. Denne individualiseringskulten løyser opp alle sosiale og metafysiske bindingar. Sjølvet er sjølv blitt metafysisk og alle tings mål.
Vi lever i eit samfunn som overkommuniserer dei handlingsmuligheitene som blir presentert for individet. […] I vårt samfunn, og i mitt hovud, i mine kjensler, er det eg sjølv som er ansvarleg for min eigen livssituasjon. Det finst ingen å skylda på. Mitt, og mitt åleine, er ansvaret.
Ein gong i tida kunne mennesket fråskriva seg ansvaret for sitt eige liv. Det var gudane, maktene, forfedrane som rådde. Om gudane var blide, var tidene gode, og det gjekk ein godt. Om forfedrane var uroa, kunne straffa bli hard.
Om ein i mellomalderen var fattig eller rik, var avgjort på førehand av skaparen. […] det var heller lite den enkelte kunne gjøra for å endra på dette. […] Kvar og ein hadde fått sitt lodd i livet, det var opp til mennesket å leva livet slik det alt var bestemt av mektigare krefter.
Reformasjonens kalvinistar visste at liva deira var forutbestemt. Ikkje berre var liva deire bestemt på førehand, men også kven av dei som var utvalde til å bli frelst, til å ta steget inn perleporten på den yttarste dagen, var avgjort på førehand.
Ulikt kalvinisten […] er det for oss det motsette som gjeld. […] Det er vi sjølve som, gjennom våre handlingar, avgjør om vi skal oppleva suksess eller tap.
Vi kan, lik Münchhausen, løfta oss sjølve etter håret.
Og like sant som baronen sine glitrande løgner, er notidas store fortelling om at ein kvar er si eiga lykkes smed, at det vi opplever av medgang og motgang i løpet av livet er eit resultat av vår eigen innsats, av vår eigen vilje og våre eigne handlingar. At vi får som fortent.
    — Fra «Si eiga lykkes smed», en kronikk av Lars Ove Seljestad, forfatter, i Klassekampen fredag 11. november 2011, side 27.    
Gjør vi kjønn til noe den enkelte fritt kan velge, vil nok skolens læreplaner etter hvert bli berørt. Det samme gjelder for lovverket på mange områder. Noen vil betrakte ethvert skjema der man må krysse av for mann eller kvinne som et overtramp. I Sverige unngår de ansatte i den kjønnsnøytrale barnehagen Egalia ord som «gutt» og «jente», «mor» og «far». […] Som kristen er mitt utgangspunkt at Gud har skapt oss «til mann og kvinne» (1 Mos 1,27; Matt 19,4). Vi velger ikke kjønnet vårt slik vi heller ikke velger foreldre, morsmål og øyenfarge. Kjønnet vårt er noe vi tildeles. Dermed avviser jeg ikke at det iblant blir født barn med doble kjønnsorganer eller at noen opplever at det ikke er samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. Men jeg ser det som viktig å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet. […] Hvis regjeringen fastslår at kjønnsidentitet er noe vi dypest sett velger ut fra følelsene våre, blir ikke kjønnet vårt noe Gud har skapt, men noe vi selv kan konstruere. Av den grunn er «konstruktivisme» en treffende betegnelse på ideologien som i stor grad ligger bak tankegangen.
En konstruktivistisk tankegang kan føre til mye mer enn regler for endring av juridisk kjønn. Enkelte politikere ønsker at det skal innføres et tredje kjønn. I Sverige har begrepet «hen» kommet inn i språket i tillegg til «hun» og «han». Men holder det med tre kjønn? Facebook har nylig åpnet for at brukerne kan velge mellom 56 ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk.
Hvis kjønn blir noe vi selv velger, blir kjønnsforskjellene i stor grad til noe uviktig. En slik tankegang møter vi ofte: Det spiller ingen rolle om en mann gifter seg med en annen mann eller med en kvinne.
— Fra «Den totale kjønnsforvirring», en kronikk av Espen Ottosen, teolog, avisen Dagen lørdag 2. mai 2015, side 33.