Individualismen som samfunnsfilosofi – 2 2017-01-27T00:04:54+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Individualismen som samfunnsfilosofi – 2

En av hovedtesene innen modernitetstenkningen er fremveksten av individets ensomhet som følge av at Gud og tradisjoner er renset bort, og mennesket er stilt helt for seg selv. Hvorfor da ensomhet? Jo, fordi veien til å ta ansvar for egen fremtid har tapet som forutsetning. Tapet av en instans utenfor meg som definerer meg og leder mine steg, om den kalles Gud, ætten, stammen eller nasjonen, er forutsetningen for modernitetens individualisme. På godt og ondt. […] Den indiske antropologen Prakesh G. Reddy, som i 1989 undersøkte danske samværsformer, fant at «danskenes fremste kjennetegn er at de er ensomme og uten følelse av fellesskap. […] danske barn oppdras systematisk til ensomhet og brudd med familien, mens bare døden kan skille indiske barn fra sine foreldre.»
Slik jeg ser det, adskiller den europeisk-vestlige kulturhistorie seg fra den østlige ved at den i tiltakende grad har kommet til å vektlegge enkeltmennesket og den frie individualitet. Forutsetningen for den europeisk-vestlige understrekingen av enkeltmennesket på bekostning av fellesskapet, er at Gud døde, både på Golgotha og ved Nietzsches tankeskarpe dolk i modernismens brusende og overmodige ungdomstid. Men det var ikke bare et fadermord; det var en gradvis avhugning av alt som tidligere ble ansett som hellig — inkludert familie, ætt og etnisitet.
Fra «Det individuelle vi», en kronikk av Frode Barkved, generalsekretær i Antroposofisk Selskap, i Klassekampen tirsdag 8. januar 2013, side 21.
Hvordan har det seg at det vestlige samfunn har utviklet et behov for selvhjelp? Denne type fokus på «jeget» er en markant del av det å leve i et vestlig samfunn. Kan det tenke seg at «problemet» relateres til individualismen som råder i den vestlige verden i dag, og at vår egen søken etter noe «mer», ofte betegnet som lykke, fører oss til egentlig å skyte oss selv i foten? Jeg er temmelig sikker på at mentaltrening ikke er et ord som blir mye brukt i andre deler av verden enn i Vesten. Det er vel bare her vi legger opp til slik trening. Andre steder er det ikke opp til mennesket å skape jeget hele tiden. Et paradoks som blir nevnt er at her har vi alt vi trenger — bortsett fra at tre av ti unge i Norge har symptomer på angst og depresjon (Aftenposten 14. februar). Det finnes en tomhet, en urolighet, og et mellomrom mellom det å ha alt, og det å ikke klare å nyte det. Det virker dermed rasjonelt å fikse dette tomrommet. Men blir vi egentlig bedre og mer lykkelige av hele tiden å jobbe med oss selv? Sies det ikke at et problem blir større jo mer vi fokuserer på det?
— Fra «På stedet hvil», et debattinnlegg av Sophie Matlary, masterstudent, King’s College i London, Aftenposten tirsdag 24. februar 2015, side 14.