Home/Temaer/Familieverdier/Kampen om familien/Individualismen som samfunnsfilosofi – 1
Individualismen som samfunnsfilosofi – 1 2017-01-26T23:40:06+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Individualismen som samfunnsfilosofi – 1

EnsomhetVi lever i et stadig mer individualistisk samfunn der hvert enkeltmenneske plasserer seg selv i sentrum av sin egen verden.
Hvis individualismen blir min rett til å gjøre hva jeg vil, og jeg blåser i konsekvensene, da får vi en kulturutvikling med ensomhetstendenser.
Hanne Nabintu Herland, religionshstoriker og forfatter, fra Verdens Gang Portrettet, «Kjeftesnella», avismagasinet VG Helg lørdag 22. juni 2013, side 44-49.
Zygmunt Bauman
Det som venstresidereformatorer som Zygmunt Bauman egentlig påpeker, er at dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags ekstremindividualisme som tar knekken på solidariteten. Der samfunnet ikke lenger legger vekt på borgerens ansvarlighet og plikt, kan slike holdninger bidra til en verdiforvitring som på sikt truer selve kulturens stabilitet […].
Baumans kulturpessimistiske analyse beskriver det spesifikke kjennetegnet ved det moderne som gjør denne epoken så annerledes på godt og vondt: den konstante, ustoppelige, tvangspregede jakten på stadig større modernisering […] disse stadige reformer som har til hensikt å åpne for nye og forbedrede produkter slik at man kan gjøre mer og mer av det samme i fremtiden, alt med hensikt å øke produktivitet, fremgang og velstand.
— Fra «Ekstremindividualismen», et utdrag fra boken «Ny vind over Norge» (Dreyer 2013). I dette utdraget skriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, om oppløsningen av kjernefamiliestrukturen. Klassekampen torsdag 20. juni 2013, side 14-15.
Tenker vi for mye på oss selv og for lite på den vi deler livet med, i vår «elsk deg selv»-samtid? […] […] individualismen og friheten som kjennetegner vår tid, har sin bakside i tilbøyeligheten til å bli selvsentrert og uforpliktet. Sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman bruker flanøren som en metafor på det moderne mennesket; den ubekymrede  vandrer som slentrer rundt i bygatene uten mål og mening. Til forskjell fra pilegrimen som en metafor for det førmoderne mennesket, hvor ens individuelle liv var del av et forpliktende fellesskap og underordnet en større hensikt.
Denne endringen i grunnleggende livsorientering er spesielt tydelig når det gjelder intime relasjoner og samliv. Det kommer ikke minst til uttrykk i vår tids høye skilsmissetall. Mange går dessuten i terapi, […] eller man driver selvutvikling på andre måter. Og hensikten med mye av denne egenpleien er nettopp å klargjøre hva man «ønsker, vil og trenger» i livet. I så måte reflekterer slik aktivitet vår tids narsissistiske kultur, samtidig som den trolig også bidrar til å sementere og forsterke vår hang til selvdyrking. […] Men i vår selvsentrerte tid er det […] mer fokus på å bli elsket enn det å elske. Og nettopp verdien av å elske et annet menneske trenger kanskje å oppjusteres i vår kultur. Akkurat som vi helt sikkert trenger å bli mer bevisst på hvordan vi kan uttrykke vår kjærlighet – også i situasjoner og perioder hvor forholdet ikke er på sitt beste. For det er nettopp når kjærligheten blir satt på prøve, at dens verdi kommer aller best til sin rett.
— Fra «Kjærlighet som egoprosjekt», en artikkel i «Leve sammen»-spalten i A-magasinet nr. 24, fredag 15. juni 2012, side 50-51, et vedlegg til Aftenpostens morgenutgave på fredager.  Utdraget er del av Frode Thuens svar på et leserbrev. Han er professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen.