Ideologi uten moralske normer – 2 2017-01-26T21:25:14+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

En ideologi uten moralske normer – 2

Den verdslige seksualmoral er blitt redusert til et minimum, slik at det nå bare er snakk om to enkle prinsipper – gjensidig samtykke (altså ikke voldtekt) og beskyttelse mot smitte (prevensjon)

Ved hjelp av det første argumentet har homobevegelsen lyktes i å forskyve debatten fra et spørsmål om livsstil til et spørsmål om biologisk identitet, på samme måte som hudfarge har med biologisk identitet å gjøre. Uansett hvor mye publisitet de har fått, er påstandene om homoseksualitetens genetiske opprinnelse i høyeste grad spekulative, for ikke å snakke om at de går imot darwinismen − en lære lite motsagt av biologene – ettersom homoseksualiteten er steril og derfor logisk sett burde vært eliminert ved hjelp av den naturlige utvelgelse. Ved hjelp av det andre og mer utspekulerte argumentet − å kunne velge sin egen seksualitet − forsøker man å overbevise oss om at seksuell livsstil er et valg av kultur (og man fremmer en ny homoseksuell eller biseksuell «kultur»). Denne tankegangen søker til og med å bli kvitt begrepet «seksuell identitet» og redusere det til ren sosial kondisjonering.

Påvirket av all oppmerksomheten dette har fått i media, utvikler de militante homoseksuelles sak seg raskt, så raskt at Den norske stat har satt i gang et radikalt samfunnseksperiment og blitt talsmann for en radikal kjønnsideologi ikke bare i skole og samfunn, men til og med i barnehagen. Indoktrineringen må begynne tidlig skal den være effektiv. Staten hevder at det ikke er viktig at ens foreldre er av motsatt kjønn, og at et barn er i biologisk slektskap med én av foreldrene eller begge. Kristne nettverk er blitt formet for å gå til kamp mot det de kaller «statens radikale og demoniske kjønnsideologi». Ledende kristne påpeker at verken staten eller Den norske kirke har noe mandat til å omdefinere en ekteskapsordning innstiftet av Gud. De hevder at statskirken er blitt en «frafallen kirke», en skjøgekirke og en homokirke.

Det må imidlertid understrekes at homobevegelsen ikke bare har forsvart homoseksualiteten. Den har også i stor grad bidratt til å fremme en seksuell liberalisme i alle dens former. Dominique Fernandez, en av de mest fremstående homoseksuelle intellektuelle, påpeker: «Å sjekke, bytte partner, ha gruppesex, hengi seg til sine lyster og begrave sjalusien, det er den homoseksuelle kulturs bidrag til vår tids levevis.» [14]

Les videre

Fotnoter:

14. Nouvel Observateur, 15.-21. august 1991.