Home/Temaer/Familieverdier/Kampen om familien/Ideologi uten moralske normer – 1
Ideologi uten moralske normer – 1 2017-01-26T21:10:19+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

En ideologi uten moralske normer – 1

Grunnen til at naturalismen og humanismen går godt sammen, selv om de egentlig ikke passer til hverandre, er at begge tar utgangspunkt i samme motivasjon – fornektelsen av Gud. Naturalistene betrakter naturen (dvs. materien) som det eneste absolutte, mens humanistene hevder at Gud er død, og at hans plass derfor tilfaller mennesket, som ikke er et skapt vesen ettersom det har skapt seg selv. Det disse to filosofiene snakker om, munner da også ut i én og samme praktiske konklusjon – moralsk relativisme, dvs. fornektelsen av alle absolutte moralske prinsipper. De mobiliserer mot en felles fiende: «den moralske orden» – selv om de overhodet ikke innrømmer at de bekjenner seg til en «moralsk uorden». «Den moralske orden» kan sammenfattes i to prinsipper, som ligger til grunn for den tradisjonelle familien – å avstå fra sex før ekteskapet og å være trofast i ekteskapet. I dag kan man si at den offisielle seksualmoral (den man underviser i skolen) under angrep av både naturalisme og humanisme er blitt redusert til et minimum, slik at det nå bare er snakk om to enkle prinsipper (underordnet militante homoseksuelledet som er det aller viktigste – maksimal nytelse) – gjensidig samtykke (altså ikke voldtekt) og beskyttelse mot smitte (prevensjon).

En kirke som ikke vil vie homofile, «diskriminerer» og er ikke «åpen» for alle, er «snever» og «intolerant». Denne typen retorikk har basis i idegrunnlaget til sekulær humanisme, og er ikke teologisk. I forhold til kristen tro er det her tale om en ny moralitet, som har sin kilde i slagordene fra den franske revolusjon: Frihet, likhet og brorskap. Frihetsbegrepet er under postmoderne individualisme blitt til enkeltmenneskets totale autonomi: Jeg er min egen herre, og ingen — ikke engang noen gud — har rett til å blande seg opp i hvordan jeg innretter livet. […] I denne tapningen blir toleransen til et krav om aksept av enhver livsstil og ethvert livssyn. Alt er — og skal være — prinsipielt likeverdig. Det blir derfor illegitimt å definere bestemte krav til liv og lære. Karakteristisk er her leder for Bjørgvinavdelingen av Åpen folkekirke, Karl Johan Kirkebø, når han formulerer at målet er en «inkluderende kirke der det ikke stilles troskrav». I tråd med dette ser den postmoderne franske filosofen Michel Foucault det å hevde allmenne etiske normer som er overgrep: Å hevde at noe er rett eller galt i allmenn og absolutt forstand, er maktmisbruk. Toleransebegrepet blir med dette omformet til en overordnet etisk norm som gjør relativisme i livssynsspørsmål til et imperativ, og forbyr kirken å opptre som etisk eller dogmatisk normleverandør. I den åpne og tolerante kirke som Åpen folkekirke søker å realisere i den postmoderne toleransens bilde, er klassisk kristen tro blitt hjemløs og Gud omstøpt til en velvillig sekulærhumanist.
Fra «Retorikk og kirkevalg», en kronikk av Jan Bygstad, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Bergen, avisen Dagen tirsdag 6. oktober 2015, side 20-21.

Samtidig som den angriper den tradisjonelle familien, tjener den ledende ideologi i dag til å fremme en «alternativ» seksuell livsstil, først og fremst homoseksualitet. Etter mønster av naturalistene anstrenger de militante homoseksuelle seg for å bevise at homoseksualitet ikke representerer en avvikende livsstil, men at variasjoner i seksuell orientering er en naturlig del av menneskets seksualitet. De påstår at det er like naturlig å være homo som hetero. Etter mønster av humanismen forsvarer de derimot hvert individs frihet til å velge «sin» seksualitet i et «multiseksuelt» samfunn.

Les videre