Familieidealet og vår sosiale virkelighet – 3 2017-01-26T01:58:22+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Familieidealet og vår sosiale virkelighet 3

Storparten av problemene som har med familien å gjøre, uansett om det er psykologiske eller sosiale problemer, går i arv fra generasjon til generasjon. La oss ta et klassisk eksempel. Vi vet at mange barn med skilte foreldre ikke har nok selvtillit til selv å kunne inngå ekteskap som varer. Uansett hva slags familie de ønsker seg, vil de skille seg langt oftere enn dem som er vokst opp i stabile familier. Den første generasjon har en så viktig rolle i barnas karakterutvikling. Hvis derfor både første og annen generasjon skiller seg, vil tredje generasjon ha enda større sjanse til å gjøre det samme. Den står nemlig uten et eneste forbilde på et par som lykkes i sitt ekteskap. Under slike forhold kan tredje generasjonen ha opptil 16 besteforeldre uten å nødvendigvis kunne vite hvem av dem som er deres ekte besteforeldre, deres stebesteforeldre (dem bestefar eller bestemor giftet seg med igjen) eller «besteforeldrene» barna har fått gjennom stefar eller stemor.

Min eks og jeg har to barn i skolealder sammen. Vi bor i samme kommune, bare noen minutter unna hverandre. Både mine foreldre og eksen sine foreldre er også skilt. Med deres nye partnere har barna til sammen ni besteforeldre/bonusbesteforeldre. Jeg har dessuten en kjæreste som også har to foreldre ─ så da er vi oppe i 11 «besteforeldre». Kjæresten min har for øvrig to barn fra et tidligere forhold, og bor i nabokommunen. Det gjør også hennes eksmann og hans nye ektefelle. Mine barn og min kjæreste sine barn har altså til sammen seks «foreldre» og 15 «besteforeldre», som alle skal forholde seg til hverandre og som alle skal treffe barna jevnlig.  Jeg nevner dette for å beskrive kompleksiteten i barnas nærmeste relasjoner, som jo er foreldre og besteforeldre.
Fra «Besteforeldre-eksplosjon ─ skilsmisser og nye kjærester i flere generasjoner gir viltvoksende familier», fra Leve sammen-spalten, der Frode Thuen, professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen, svarer på spørsmål fra leserne, A-magasinet (vedlegg til Aftenposten) fredag 26. august 2011, side 52-53.
Først av alt vil jeg bare bekrefte at du beskriver erfaringer som er svært vanlige i parforhold hvor en av partene eller begge har barn fra før. Og utfordringene er ikke nødvendigvis mindre i familier hvor barna er voksne. Snarere tvert om. Særlig hvis parforholdet blir etablert når barna er i slutten av tenårene eller tidlig i 20-årene, og fortsatt bor hjemme, kan det være svært vanskelig å finne sin naturlige plass i den nye familien. Men uansett om barna bor hjemme eller ikke, vil de ha en lang historie med hver av sine foreldre, en historie som rommer en uendelighet av felles erfaringer og opplevelser, innforståtte tradisjoner og måter å være sammen på, gjenkjennelige og repeterende reaksjonsmønstre, og felles referansepunkter i livet — altså et grunnleggende fellesskap, på godt og vondt, som foreldrenes nye kjærester aldri fullt ut kan bli del av. Nettopp fordi så mye har skjedd og så mye er blitt formet før den nye kjæresten kommer inn i familien. Denne utenforposisjonen har lett for å gi opphav til konflikter, mellom den nye kjæresten og barna, og mellom den nye kjæresten og barnas mor eller far. Og i slike konflikter har biologiske relasjoner en tendens til å trumfe andre relasjoner. For blod er som kjent tykkere enn vann.
Fra «Hun liker ikke datteren hans», svar på et leserbrev til Frode Thuen, professor i psykologi ved Høgskolen i Bergen, A-magasinet fredag 13. september 2013, side 50-51, vedlegg til Aftenposten
Hvordan man møter hverandres barn og oppdrar sine egne, er hovedgrunnen til at forhold nummer to ryker, mener eksperter.
Solveig Vennesland som har jobbet som familieterapeut i en årrekke, ser det ofte når de som er etablert for andre gang søker hjelp.
— Frustrasjoner og uenighet knyttet til barna er den vanligste årsaken til at de som har hver sine kull går fra hverandre, sier Vennesland.
Hun understreker at det ikke er barna i seg selv som er problemet, men hvordan de voksne forholder seg til barna.
— Det handler om hvordan man håndterer dem, hvordan man setter grenser, behandler den andres barn og oppdrar dem, sier Vennesland.
Selve det faktum at man har skilt seg, gjør at mange går med en uro, inni seg, ifølge familieterapeuten.
— Mange fortsetter å gruble «Er dette riktig?», og de går med en vond følelse for at barna har mistet sin mor eller far i hverdagen, sier Vennesland.
Denne uroen gir seg utslag i dårlig samvittighet overfor barna.
— Det at man føler skyld over at barna har blitt skilsmissebarn, fører til at man vil beskytte dem mest mulig. For mange går dette for langt, man overbeskytter og setter ikke nok grenser, sier Vennesland.
— Fra «Derfor ryker forhold nr. 2», en reportasje ved Ingunn Saltbones i VG tirsdag 4. februar 2014, side 10-11.

Det moderne menneske er frukten av en lang historie, der til slutt den kristne, demokratiske verden i vår tid har vunnet over barbariet vår klode har vært preget av opp gjennom tidene, og mange steder fortsatt er det. De siste tiårs familiekrise representerer imidlertid et stort tilbakeskritt — tilbake til en verden uten et solid åndelig og moralsk fundament.

Les videre