Et samfunn som avskaffer heteronormen – 2 2017-01-23T02:01:14+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Fra et samfunn som avstår fra ekteskapet, til et samfunn som avskaffer heteronormen – 2

skilsmisseSkilsmisse 2Det er ingen overdrivelse å si at de siste tretti år har samfunnet gjort alt for å gjøre skilsmisse lettere, samtidig som samfunnet ikke har gjort noe for å oppmuntre menn og kvinner til å gifte seg. På den måten har vi, slik Irène Théry, spesialist i familierett, påpeker, mer og mer gått bort fra en ekteskaps- og skilsmisselovgivning som anerkjenner familien som en høyere enhet enn personene som utgjør den. I stedet har vi gått over til en lovgivning der individets frihet går foran alt annet, og der ekteskapet blir en enkel oppsigelig kontrakt mellom enkeltmennesker [19]. En slik utvikling, som er  dømt til å gjøre det lettvint å skille seg, skaper like mange problemer som den løser – spesielt for barna. Kan ekteskapet mellom ens foreldre gå i oppløsning uten at man dermed mister en del av seg selv? Psykoanalytikeren Aldo Naouri sier: «En mann som skiller seg fra sin kone, skiller seg alltid i mer eller mindre grad fra sine barn.» [20]

Ekteskapet er blitt fullstendig omdefinert. Dette er et paradigmeskifte som få aner konsekvensene av i dag.

På grunn av bølgen av skilsmisser vi har sett de siste tiårene, er det få som nå snakker høyt om familieidealet. Radikale aktivister som forfekter helt andre samlivsformer, har visst å utnytte denne situasjonen. De hevdet at de ikke ville støte de mange som lever i oppløste familier, men deres egentlige agenda var å gjøre alle samlivsformer likestilte. Aktivistene ville ikke at det skulle være noen norm lenger. Norm og unntak skulle bli likestilt. Idealet med far, mor og barn var med andre ord ikke noe bedre enn andre måter å leve sammen på. Det skulle være like flott å ha én forelder som to. Det skulle til og med være like flott å ha to mødre som én eller to fedre som én. Man skulle ikke gjøre forskjell på folk lenger. Ideen var at man ikke bør diskriminere. Men Den europeiske menneskerettdomstolen i Strassbourg har flere ganger slått fast at det ikke diskriminerer homoseksuelle å presisere at ekteskapet er for mann og kvinne, ikke to menn eller to kvinner.

I 2008 vedtok stortinget at homofile kan inngå ekteskap. Ingen har stilt spørsmålstegn ved om denne type stortingsvedtak ligger innenfor det lovgiver har makt til å vedta. Vedtaket reiser spørsmål om grensene for lovgivers makt.
Politikerne har i dette tilfelle endret et begrep som har usedvanlig lange og dype røtter i de fleste kjente kulturer.
Som mange andre fenomen, er det ikke politikere som har skapt ekteskapet. Det bestod lenge før det ble gjenstand for lovgivning, og ekteskapet forsvinner ikke om lovreguleringen oppheves. Ei heller det grunnleggende rettslige innhold forsvinner om loven skulle forsvinne.
Det grunnleggende spørsmål for ekteskapets vedkommende er hva som skal til for at et samliv skal være et ekteskap også i rettslig forstand.
Ekteskapet som fenomen er nært knyttet til videreføring av slekten. Den ideologiske forutsetningen for begrepet ekteskap er at partene etter naturen kan få barn sammen. Det kan bare heterofile.
Den urgamle rettslige minimumsinnhold i ekteskapet er at kvinnens barn automatisk regnes som mannens barn, pater est-regelen. Denne regel er skapt av menneskenes oppfatning gjennom uminnelige tider. Den innebærer at ektemannen, fordi han er ektemann, får ansvar for – og myndighet over barnet. På sin side får barnet rettigheter i forhold til morens ektemann, blant annet arverett.
Saken er den at lovgiver ikke har makt og myndighet til hva som helst. All makt ligger ikke i hendene på politikere, byråkrater og rettslærde. Det er med andre ord grenser for statens makt. Staten kan ikke forandre hva som helst etter eget forgodtbefinnende. For eksempel kan staten — og heller ingen annen for den saks skyld – bestemme at en fisk er en fugl, eller at en bil er et fly.Men akkurat dette gjør staten når den vedtar i lovs form at homofile kan inngå ekteskap. De homofile kan kort og godt ikke inngå ekteskap om de og alle andre aldri så mye vil.
Min uærbødige påstand er at da Stortinget i 2008 vedtok at homofile kunne inngå ekteskap, og innførte begrepet medmor i barneloven istedenfor far, fattet de en beslutning som ligger langt utenfor deres myndighet og reelt sett er en nullitet. Lovgiver kan ikke bestemme at to kvinner eller to menn kan få barn sammen. Det må en mann og en kvinne til for å skape et barn. Denne livsloven kan en lovgiver ikke komme utenom.
– Fra «Grenser for lovgiverens makt», en kronikk av Johan Haga, advokat, Oslo, avisen Dagen onsdag 19. mars 2014, side 3.
Fotnoter:
19. Irène Théry, Le démariage. Justice et vie privée, Odile Jacob, 1993.

20. Fra en artikkel i Le Monde, 20. mai 1995.