En ny definisjon? – 2 2017-01-26T02:41:11+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Trenger vi en ny definisjon av familien? – 2

Alle disse forsøkene på å redefinere familien, er en del av en revolusjonær kamp, der radikale grupper kjemper for å bryte ned eksisterende institusjoner og erstatte dem med nye, som ikke bare passer, men legitimerer deres radikale livsstil. Man forsøker å skape et bilde av mange forskjellige former for familie, og at alle disse formene er likestilte. Det skal være like normalt å ha en énforelderfamilie, eller en familie der foreldrene er av samme kjønn, som en vanlig familie med far, mor og barn.

Jeg har lenge undret meg over at Karita Bekkemellem og senere etterfølger [I Barne- og likestillingsdepartementet] bare har vært opptatt av de homofile og deres «rettigheter». Men det var før jeg fikk vite at deres statssekretær heter Kjell Erik Øie og at han er en av Norges mest kjente homoaktivister. Snakk om at han har plassert seg midt i smørøyet, og derfra har drevet «innsidekamp» for sine meningsfeller! Ap har altså gitt Øie og hans likesinnede fritt løp til å fronte sine saker. Alt på bekostning av ekteskap, adopsjon, osv. […] Barne og Familiedept. [Nå kalt Barne- og likestillingsdepartementet] er blitt et talerør for de homofile, og man er altså villige til å ofre mye for å imøtekomme ønskene fra en ørliten gruppe av befolkningen.
    — Fra «— Homofil ‘innsidehandel’?», et leserinnlegg av Jorun Paulsen, Sarpsborg, VG søndag 24. februar 2008, side 44.

Å likestille alle former for familie er med på å relativisere familiebegrepet og få oss til å glemme at det finnes en standard, en norm for alle, nemlig den vanlige familien med far, mor og barn. I et samfunn sterkt preget av individualisme er det lett å hevde at alle bør fritt kunne velge den formen for familie som passer en best, og at det ikke er nødvendig å måtte tilpasse seg en norm, et ideal. Men et samfunn uten idealer, uten normer, som Norge lett raskt kan bli, vil gå i oppløsning.

For det store flertall er imidlertid familien en veldefinert enhet. Den består av en mann og en kvinne som har lovet hverandre troskap for livet, et eksklusivt gjensidig forhold; og de får vanligvis barn sammen (egne eller adopterte). I en utvidet form inkluderer familien besteforeldrene. Ekteskapet er hjørnesteinen i familien.

Psykolog Annette Øverby råder alle nye familier til å finne sitt konsept for hvordan de skal få det best mulig med mine og dine barn.
— Feilen veldig mange gjør er at de prøver å kopiere kjernefamilien. Men man må erkjenne at den krukken er knust, og heller se på hva man kan gjøre med det nye materialet, sier Øverby.
Hvis man hele tiden jobber mot en illusjon om å gjenskape det man hadde i kjernefamilie, blir det bare hakking, brutte forventninger og skuffelser.
— En banan kan aldri bli en appelsin, men bananen er også bra.
Fra «— Ikke kopier kjernefamilien», en artikkel av Ingunn Saltbones i VG tirsdag 4. februar 2014, side 11.

Innerst inne er de fleste mennesker enige i en standarddefinisjon av familien, det er fordi familien er en institusjon inspirert av Gud, og ikke et menneskelig påfunn. Det er en del av vår menneskenatur å ville ha en familie. Det er normalt å alltid ønske seg en familie.

Litt av svaret tror jeg vi finner i dagens totalitære homokamp. Den som våger å imøtegå homobevegelsens verdier – også når det skjer avdempet og forsiktig – vil ofte bli stemplet som homofob, fordømmende og det som verre er.
Derfor er det risikofylt å snakke om klassiske idealer knyttet til familie og oppvekst. Med homobevegelsen i front er det blitt et slagord at det er likegyldig hva slags familie barn vokser opp i. Eksemplene er mange: Noen barn har en mor og en far, noen har to fedre eller to mødre og noen har fire foreldre fordi et lesbisk par og et homofilt par står sammen om å motta barnet. Det eneste som betyr noe, sies det, er foreldrenes omsorgsevne.
Retorikken er kanskje besnærende. Den fører i hvert fall til at oppofrende enslige mødre tas som gissel i homokampen. Det blir påstått at det er dypt krenkende overfor dem som må oppdra barn alene, at noen hevder at det beste er at barn vokser opp med en mor og en far – som lever sammen hele livet.
Det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang når vi skal uttale oss om barns oppvekst: På den ene siden er det sant at mange enslige foreldre og mange homofile har stor omsorgsevne. […]  På den andre siden bør det være mulig å legge til: Jeg tror idealet – det aller, aller beste – er at barn vokser opp i en kjærlig familie med en far og en mor.
Fra «Frykten for samlivsidealene», en kronikk av Espen Ottosen, teolog og informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Aftenposten, morgenutgaven, kulturdelen, side 4, torsdag 9. november 2006.