Home/Temaer/Familieverdier/Kampen om familien/Anarki og en allmektig stat?
Anarki og en allmektig stat? 2017-03-31T23:58:47+00:00

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien 

Anarki og en allmektig stat?

Individualismen er basert på myten om uavhengighet. I et industrielt samfunn har enkeltmennesket en tendens til å se på seg selv som uavhengig, selv om det bare kan overleve takket være et meget sofistikert sosialt og økonomisk nettverk. Statssosialismen er basert på en utopisk solidaritet. Staten tror at den ovenfra og ned er i stand til å skape en nasjonal eller global solidaritet, selv om alt staten kan administrere, er private egeninteresser. Den ytterste konsekvens av individualismen er anarkiet, der enhver er seg selv nærmest. Den ytterste konsekvens av statssosialismen er diktaturet eller den allmektige stat. Våre moderne samfunn eksisterer i et permanent spenningsforhold mellom disse to ekstreme tilstander. Allerede Platon forklarte i Republikken at et samfunn som ikke lenger innfører forbud, nødvendigvis til slutt tipper over i et tyranni. Det tjuende århundres historie illustrerer dette. De som har gjort staten til det absolutte, kommer fra samfunn som har gjort individet til det absolutte.

Det moderne samfunn eksisterer i et permanent spenningsforhold mellom anarki og diktatur, de to ekstreme versjoner av individualismen og statssosialismen.

Individualismen og statssosialismen danner en ond sirkel. Jo mer individualistisk et menneske er, jo mer krever det at fellesskapet påtar seg ansvar. For å holde i tømme alle egeninteressene som står i motsetning til hverandre, blir byråkrati, skattevesen, lov og rett stadig viktigere. Jo mer på den annen side samfunnet blir dominert av staten, jo mer gjør det individet avhengig og uansvarlig (når det gjelder helse, fremtid, osv.) og fremmer en mentalitet der man forventer at alt skal gjøres for en, og der man tilsniker seg goder.

Den sekulæretiske diskurs har forlatt målsetningen om et rettferdig samfunn og omfavnet en ekstremindividualistisk rettighetskultur med ensidig fokus på menneskerettigheter. Få våger å snakke om menneskeplikten. Individet er ikke lenger bundet til samfunnskontrakten, men overlater ansvaret for utviklingen til staten og hengir seg til selvrealisering og selvbekreftelse i en tidsalder der mange bryter løs fra både troen på ekteskapet, de før så samlende familietradisjonene og konseptet om solidaritet. […] — Fra «Ekstremindividualismen», et utdrag fra boken «Ny vind over Norge» (Dreyer 2013). I dette utdraget skriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, om oppløsningen av kjernefamiliestrukturen. Klassekampen torsdag 20. juni 2013, side 14-15.