Religion, ekteskapelig og seksuell kjærlighet – 4 2017-02-27T16:12:04+00:00

Familieverdier

Kjærlighet og ekteskap – virkelighet og ideal

Mangel på eksempler på ekteskapelig kjærlighet

Religion, ekteskapelig og seksuell kjærlighet – 4

I de tradisjonelle religioner er ikke familien tilskrevet noen sentral rolle i menneskets åndelige vekst. Det religiøse fellesskap, eller ens «åndelige familie», blir sett på som det aller viktigste. Ifølge kirkefedrene spilte ekteskap og familie bare en passiv rolle på ens frelsesvei, i form av beskyttelse mot synder som å drive hor. For katolikkene forblir et liv i sølibat selve ekspressveien til åndelig fullkommenhet. Før i tiden trodde de at de kunne bli som englene ved å avstå helt fra sex.

I klassikeren «A World of their own making» [1996] påpeker professor John Gillis at før reformasjonen var den hellige tilstanden ikke ektestanden, men livslang kyskhet. Det var ingen gifte helgener i middelalderkirken. Gudelige familier i denne verden besto ikke av menn og kvinner forent med det dyriske ekteskapets bånd, men av hellige ordener hvis medlemmer var Kristi brødre eller bruder. I likhet med de fleste monoteistiske religioner […] satte kristendommen ikke hjemmet høyt. Den kristnes sanne hjem tilhørte et annet rike, og inntil han nådde det, gjennom døden, var han en landflyktig fra Guds familie.
— Fra en kronikk av George Monbiot, britisk journalist og fast skribent i avisa The Guardian, Klassekampen fredag 8. juni 2012, side 3.
[…] samtidig med denne familiefokuserte tradisjonen utvikles det en veldig asketisk tradisjon hvor seksuell avholdenhet og avstand fra familieliv er viktig. Til en viss grad kan dette forstår i lys av apokalyptiske forventninger om at endetiden er nær, men disse gruppene er også preget av platonsk tankegang, av et skille mellom kropp og sjel, hvor de er veldig opptatt av sjelen og å disiplinere kroppen. Vi finner eksempler på dette i «Andreas gjerninger», som er en apokryf og fiktiv apostelfortelling skrevet litt før år 200. Her møter apostelen Andreas en rik overklassekvinne som han vil omvende. Fortellingen […] speiler hvordan noen kristne tenkte på denne tiden. Andreas oppfordrer kvinnen til å slutte å ha sex med sin mann, som er den romerske guvernøren i Provinsen Akaia. Dette skaper mange forviklinger og ender med at Andreas blir korsfestet av ektemannen. […] — Fortellingen er typisk for de såkalte apokryfe apostelgjerningene, som det finnes en håndfull av. Alle handler om overklassekvinner som omvendes og som tilegner seg en asketisk livsstil der ekteskap må velges bort [sier Anna Rebecca Solevåg, som har skrevet bok om den tidligkristne forestillingen om frelse].
Fra «Frelst gjennom barnefødsel?», en artikkel av Eivor A. Oftestad i Vårt Land mandag 16. desember 2013, side 26-27.