Forelskelse og tiltrekning – 2 2017-02-27T18:22:07+00:00

Familieverdier

Kjærlighet og ekteskap – virkelighet og ideal

Lett å falle for en tiltrekkende person

Forelskelse og tiltrekning til det motsatte kjønn – 2

For at vi skal kunne lykkes i å skape varige ekteskap, som ikke går i stykker, er det viktig at vi ikke bare baserer forholdet til vår ektefelle på det vi oppfatter som en naturlig tiltrekning som vi ikke har noen kontroll over, og derfor forholder oss passivt til. En slik tiltrekning til det motsatte kjønn er dessuten noe høyst foranderlig. Uttrykket «å falle for noen» er et godt eksempel på dette. Det er lett å falle for en tiltrekkende person av det motsatte kjønn. Mange tror at vi ikke har noen kontroll over hvem vi blir forelsket i, at det er skjebnen som bestemmer det. Når vi derfor etter en tid går lei dette «kjærlighetsforholdet», som helt og fullt var basert på  forelskelse, er det veldig lett å bli forelsket i en ny person og bryte det første forholdet.

Noen beskriver seg som besatt og bergtatt, som om man viljeløst blir fanget i sin egen forelskelse. Men normalt sett foregår det ikke slik. Når man blir forelsket i en annen, er det fordi man lar forelskelsen vokse frem. Noen ganger skjer det raskt, andre ganger over en lengre periode. Men man har som regel alltid mulighet til å stoppe en forelskelse før den får slått rot — dersom man vil stoppe den, vel å merke.
Når man lar seg friste, er det to grunner til det: For det første fordi en forelskelse ofte er en svært spennende og lystbetont tilstand – særlig når den blir gjengjeldt. Og den tilstanden sier man ikke så lett nei takk til. Når to mennesker forelsker seg i hverandre, føler de dessuten ofte at det er skjebnen som har grepet inn i livene deres, og ført dem sammen. De tror gjerne, eller er overbevist om, at de står overfor Den store kjærligheten.
Den andre grunnen er at sterke følelser har en tendens til å overstyre fornuften.
Fra «Den tapte kjærligheten», svar på et leserbrev til Frode Thuen, psykolog, A-magasinet 7. september 2007, side 54-55, vedlegg til Aftenposten.
Tristianismens» idé — at det kun er én vi kan elske her i verden, og at vår lykke er avhengig av at vi møter og opplever gjensvar fra denne utvalgte — er en utpreget romantisk idé som ikke har som forutsetning at de to partene selv skulle ha et aktivt forhold til sitt kjærlighetsforholds utvikling. I middelalderhistorien om Tristan og Isolde har trylledrikken således en sentral posisjon, for uten den ville en slik uhørt trang til å følge hjertets rop være umulig. I motsetning til de to middelalderfigurene har du derimot ikke drukket noen fortryllet eliksir. Du og din jordiske Isolde har selv vært og er fortsatt aktive pådrivere i å dyrke frem den voldsomme kjærlighetsfølelsen du beskriver. Vi er aktører, ikke tvillingsjeler som beveges mot hverandre av magiske krefter når vi vever et sterkt kjærlighetsbånd til en annen. Når to mennesker begynner å nærme seg hverandre følelsesmessig og mentalt gjennom å definere seg som like, på bølgelengde, og som en slags himmelsk match, er man langt inne i prosessen med å skape et hemmelig rom hvor ingen andre slipper inn.
Fra «Finnes det en kur mot kjærlighet?» en artikkel i Aftenposten, søndag 26. september 2004, tabloid-delen, side 21, der Sissel Gran, psykolog, svarer på et leserbrev.