Det ødelagte idealet – 2 2017-02-25T00:02:33+00:00

Familieverdier

Kjærlighet og ekteskap – virkelighet og ideal

Misbruk av sex gjorde en ideell verden umulig

Det ødelagte idealet – 2

Spenningene mellom ur-fallet som konspiratorisk sammensvergelse og ekteskapet som hellig forordning gir imidlertid kun mening innenfor en filosofisk-teologisk fortolkningsramme. […] Før fallet fantes det naturligvis ingen synd. Adam og Eva levde i fortrolighet med sin allmektige Gud i Edens hage. Det hebraiske ordet «eden» er komplekst og kan bety noe som «ualminnelig velvære». Og i denne tilværelsen spankulerte Adam og Eva uten så mye som en tråd på kroppen, frie og uskyldige. Men så kommer slangen.
Det slangen gjør, er ikke å rope på revolusjon mot Gud. Slangen vrir og vender på Guds ord, den lokker frem et fremmed begjær. […] Og ved å spise av frukten inngår de to en pakt; de blir medsammensvorne i sitt opprør mot Gud.
Denne sammensvergelsen gjør opprøret spesielt forferdelig: Mann og kvinne ble skapt som komplementer for å fullbyrde Guds skaperverk. Kjærligheten mellom dem er et bilde på Gud selv. Slik er ektepakten i seg selv en lovprisning til Guds ære. Men Adam og Evas pakt blir i stedet en sammensvergelse mot Gud, en konspirasjon for å ære dem selv.
Hvordan og hvorfor kunne dette skje? Filosofer og teologer har til alle tider prøvd å forklare. John Miltons (1608-1674) epos Paradise Lost er kanskje det mest storslåtte av alle disse forsøkene. Noe mindre kjent enn Milton er 1300-tallets tyske mystikere, som for eksempel Henrik Suso (1300-1366). Disse teologene utviklet en lære som vi kan kalle for «viljesmystikk».
I den klassiske filosofien anses mennesket som et rasjonelt dyr; det som gjør mennesket til menneske, er vårt intellekt og vår vilje. Ettersom viljen er den aktive av de to, hevdet filosof og teolog St. Augustin (354-430) at «mennesket og Gud ikke er annet enn vilje». I Eden var menneskets og Guds vilje forenet, rettet mot ett og samme mål: Gud. Adam og Evas synd var å løsrive sin vilje fra Gud. Det er denne viljen som er løsrevet fra Gud, den som Martin Luther (1483-1546) kalte for «selv-vilje». Og selv-viljen er naturligvis rettet mot et helt annet mål enn Gud: Den er rettet mot selvet.
Jakobs Brev i Det nye testamentet hjelper oss å systematisere denne innsikten i jødisk-kristen mystikk. Her beskrives ikke syndefallet som et momentant fall, noe vi har for vane å tro, men som prosessuelt: «Når lysten er blitt svanger, føder den synd, og når synden er moden, føder den død.»
– Fra «Vårt tapte paradis», et essay av Andreas Masvie, NHH-student og skribent tilknyttet tankesmien Skaperkraft, Morgenbladet nr. 9 i 2015, fredag 27. februar 2015, side 28-29.

Likevel, på grunn av syndefallet, som involverte menneskets første forfedre, er familien også blitt stedet der all slags bitterhet og mentale lidelser går i arv, og der generasjon etter generasjon føler seg fremmedgjort og utestengt. Det var om slike familier André Gide – og mange intellektuelle etter ham – utbrøt: «Familier, jeg hater dere. Stengte hjem! Lukkede dører! Den lykke dere er i besittelse av, passer dere godt på å ikke dele med andre!»

Les videre

Se videoen «Det ondes opprinnelse»