Home/Temaer/Evolusjon/Tilfeldige mutasjoner skaper bare feil
Tilfeldige mutasjoner skaper bare feil 2017-02-06T20:16:20+00:00

EVOLUSJON

Informasjonteori: Støy kan ikke tilføre informasjon

Tilfeldige mutasjoner skaper bare feil og sykdom

DNA er et ekstremt komplekst molekyl. Hvis man sammenlikner en organisme med et fly og DNA med flyfabrikken, kan man forstå at den minste feil i produksjonsplanen kan forårsake en katastrofe, men på ingen måte noen forbedring. Generelt sett er det en absolutt lov i informasjonsteori at «støy» (tilfeldige forstyrrelser) aldri kan tilføre informasjon. Det er fullstendig i motsetning til alt vi vet om overføring av informasjon, at tilfeldige mutasjoner kan tilføre informasjon inn i DNA.

Det betyr at tilfeldige genetiske mutasjoner bare kan skape feil eller sykdom. Det blir også bekreftet av eksperimenter: tilfeldige genetiske mutasjoner skaper aldri noe annet enn syke individer eller til og med monstre som vanligvis er ute av stand til å overleve eller i alle fall til å formere seg.

Grasse - Evolution of Living Organisms

Tilfeldige mutasjoner er generelt ansett av darwinistiske evolusjonister for å gi mulighet for evolusjonære skritt. Pierre-Paul Grasse, tidligere president av Det franske vitenskapsakademiet, er sterkt uenig og sier at mutasjoner har ingenting med evolusjon å gjøre. Hans oppsummering er: «En del av tidens biologer snakker om evolusjon så snart de ser en mutasjon. Da er det underforstått at de støtter følgende syllogisme: ‘Mutasjoner er de eneste evolusjonære variasjoner; alle levende vesener gjennomgår mutasjoner; derfor gjennomgår alle levende vesener en evolusjon.’ Denne logiske formuleringen er imidlertid uakseptabel: For det første fordi dens hovedpremiss verken er åpenbar eller generell; for det andre fordi dens konklusjon ikke stemmer med fakta. Uansett hvor mange de kan være, skaper ikke mutasjoner noen form for evolusjon ( side 88 ).»

Han fortsetter med å påpeke at bakterier — gjenstand for studier utført av mange genetikere og molekylærbiologer — er organismene som produserer flest mutanter. Likevel anses bakterier å ha «stabilisert seg for en milliard år siden!» Han betrakter de «uopphørlige mutasjonene» som «simpelthen arvelige svingninger rundt en gjennomsnittsposisjon — en sving til høyre, en til venstre, men intet endelig evolusjonært resultat (side 87 ).» Han spør: «Hvordan forklarer den darwinistiske mutasjonforståelsen av evolusjonen den kjensgjerning at artene som har vært mest stabile — noen av dem de siste hundrevis av millioner år — har mutert like mye som de andre? ( s.88 )» Fra Evolution of Living Organisms, Academic Press, New York, N.Y. 1977, side 88.) Han sammenligner mutasjoner med skrivefeil som oppstår når man kopierer en tekst.

På Darwins tid var det vanlig å tro at larver og annet småkryp oppstod av seg selv inne i en gjødselshaug. Dette kalles spontan generasjon, som er troen på at primitivt liv blir til av seg selv — spontant — når forholdene ligger til rette for det. Vår erfaring tilsier noe helt annet, nemlig at livet er informasjonsbasert. Evolusjonslæren hevder at livet i fjern fortid oppstod spontant av ikke-liv. […] Mutasjonene gis æren for oppbyggingen av biologisk orden og genetisk informasjon. I virkeligheten er det stikk motsatt: Mutasjoner virker nedbrytende på biologisk orden og genetisk informasjon. Mutasjoner er støy — en kraft som bryter ned den finstemte informasjonen, harmonien og balansen som er nedlagt i skaperverket.
Fra «Pippi, empiri og darwinismen», et debattinnlegg ved Willy Fjeldskaar, en av Skaperkrafts stiftere, og Peder Tyvand, leder for Origo Norge, avisen Dagen torsdag 12. april 2012, side 22.

Jean Rostand (1894-1977, fransk biolog og filosof) oppsummerte dette problemet i sin bok Evolution:

«De mutasjoner som vi vet om, og som noen ønsker å gjøre ansvarlige for oppbyggingen av den levende verden, er vanligvis organiske mangler, feil (tap av pigment, tap av et organ) eller fordobling av allerede eksisterende organer. Uansett bringer de aldri noe virkelig nytt eller originalt på det organiske plan, intet som man kunne tro kunne bli et fundament til et nytt organ eller begynnelsen på en ny funksjon. […] Jeg kan ikke få meg til å tro at disse arvelige feilene har vært i stand til, selv med den enorme tidsperioden evolusjonen har tatt, å bygge hele den levende verden med sin rikdom, sitt strukturelle raffinement, sine overraskende tilpasninger […] Jeg kan ikke se noe som tillater meg å fornemme de dype forandringene, den fantastiske metamorfosen man må forestille seg i evolusjonens historie når vi tenker på overgangen fra virvelløse dyr til virveldyr, fra fisk til padder, fra padder til krypdyr, fra krypdyr til pattedyr.»

Les videre