Satt i system – 3 2017-08-23T15:45:28+00:00

Det ondes problem

Det onde satt i system 3

Mens nazisme og kommunisme var utpregede politiske bevegelser, kommer islamisme i en litt annen kategori i og med at den representerer en blanding av religion og politikk. Religion er selvsagt ment å være en kraft på det godes side, men i dette tilfelle blir det religiøse brukt for å legitimere åpenbart onde handlinger. Og det er ikke bare handlingene som kan sies å være onde, som et uttrykk for en slags psykopatisk voldsutøvelse. Ondskapen har sin kilde i ideologien.

Når det gjelder Den islamske staten, spiller ideologien wahhabisme en hovedrolle. Helt siden 1920-tallet har herskerne i det saudiske kongedømmet fremmet denne 1900-tallsvarianten av en sterkt undertrykkende og ekskluderende sunniislam som del av prosjektet for å legitimere sin stilling. I det siste har den saudiske sponsingen av denne ideologien blitt forsterket på grunn av trusselen fra et stadig mektigere sjiamuslimsk Iran. […] Men framveksten av IS er også del av en religionskrig. Gang på gang hører vi at religion er et redskap for makt, noe herskende eliter bruker til å styre folket, og det er ingen tvil om at dette ofte skjer. Men den motsatte oppfatningen gjør seg også gjeldende: Politikk kan utmerket godt være en fortsettelse av religion med andre midler. I Europa var religionen den primære politiske kraften i mange århundrer. Seinere fornyet den seg i en ny tids politiske trosbekjennelser — jakobinisme, nasjonalisme og forskjellige varianter av totalitarisme som var av delvis religiøs art. Noe liknende skjer i Midtøsten.
Drevet fram av bevegelser som kombinerer radikal fundamentalisme med elementer lånt fra sekulære ideologier som leninisme og fascisme, ser konflikten mellom sjiasamfunn og sunnisamfunn ut til å fortsette i de kommende generasjonene.
— Fra «Sannheten om det onde», et essay av John Gray, britisk filosof, i Klassekampen tirsdag 18. november 2014, side 12-16.
I dag er det 200 år siden Marki de Sade døde, 74 år gammel. Den franske aristokraten var fritenker, forfatter og gjorde opprør mot samtidens verdinormer. Men nå er han mest husket som en megaloman og selvdestruktiv anarkist, gudsfornekter og gudsbespotter, besatt av analsex og brutale former for seksuell nytelse, som skamløst lot seg pirre av pisker og brutalitet — drevet av en ukuelig vilje til å bryte alle tabuer. […] Sade mener helt klart at de mest forbudte fantasier næret av seksuelt begjær utgjør menneskets sanne, skånselløse natur, og han vil slippe fri vår uuttømmelige drift og oppfinnsomhet når det gjelder å påføre andre smerte. Slik vil han med sin nattsvarte demoni åpne en avgrunn.
Det samme mørket dyrkes av vår tids mest fascistiske bevegelse, Den islamske staten (IS), som drømmer om entydighet, renhet, en svart-hvitt-orden som forvalter den ene sannheten og frykter det tvetydige, som brutalt plyndrer, krenker, ødelegger, voldtar, dreper og lemlester mennesker. Deres grusomhet og bestialitet overgår enhver fantasi — en svart kannibalgalakse som fornekter alt menneskelig og guddommelig. I så henseende er disse sadistiske morderne intet annet enn en moderne inkarnasjon av den Marki de Sade som samlet ondskapens blomster i sitt herbarium.
Frå «En forfar til Den islamske staten», en kronikk av Gabi Gleichmann, forfatter, i Aftenposten tirsdag 2. desember 2014, del 2 side 8-9.
I de senere årene har vi vært vitne til at et økende antall unge, vestlige muslimer adopterer ideen om en totalitær, islamsk stat, presentert som en quick fix-løsning på undertrykkende despoter i muslimske samfunn og vestlig imperialisme.
Et samfunn styrt av sharia er en utbredt utopi blant verdens muslimske befolkning. De mer dedikerte er aktive pådrivere for dette gjennom ikkevoldelige islamistbevegelser, og opererer innenfor grader av demokrati og moderne styresett. De radikale kjemper for og etablerer egne systemer gjennom voldelige samfunnsomveltninger. Dette ser vi i grupper som Al Shabaab, Boko Haram, Taliban, Al-Qaida og IS.
Det virker som om både det offentlige Norge og moskemiljøene har problemer med å forstå hva som skjer når norske muslimer radikaliseres og ender opp i ekstreme grupperinger. Dette skyldes i hovedsak at grunnlaget for radikaliseringen har skjedd i submiljøer som de færreste kjenner til. Mange som trekkes mot jihadistiske miljøer har en utagerende og destruktiv livsførsel.
Det kan innebære bruk av rusmidler, ubehandlede psykiske lidelser, tilknytning til gjenger, slåssing og tilbøyelighet til å bryte loven. Man har i slike kretser allerede fått en lav terskel for bruk av vold, brutal oppførsel normaliseres. Mange er dermed voldsradikaliserte allerede før de oppsøker eller blir oppsøkt av ekstrem islamistisk ideologi.
Religiøse lignelser og idealer blir tolket inn i allerede eksisterende voldsforherligende referanserammer. Det kan være erobringssagaer og beretninger om sterke hærførere i den islamske litteraturen, som unge med turbulent fortid relaterer seg til og blir motiverte av. For eksempel er det flere av Profeten Mohammeds følgesvenner som hadde lange synderegistre før de aksepterte islam, men som senere ble religiøse forbilder. De radikale muslimene identifiserer seg med denne prosessen fra synder til helt, og fokuserer intenst på militant jihad, samtidig som de ignorerer de humanistiske læresetningene i religionen.
— Fra «Voldsmenn som vil til paradis», en kronikk av Linda Alzaghari, daglig leder i Minotenk — Minoritetspolitisk Tenketank, Aftenposten mandag 17. november 2014, del 2 side 10.
Det hører til tidens paradokser at en innbarket kriminell som Arfan Bhatti har kunnet gå inn i rollen som religiøs inspirator og ideologisk fanebærer.
Bhattis rulleblad er langt som et vondt år, fra han tidlig i tenårene var knyttet til ungdomsgjengen Young Guns i Oslo. Knivstikking, torpedovirksomhet, vold og trusler er noe av den kriminelle virksomheten som har fått ham til å gå inn og ut av fengsler i en årrekke.
Nå er han siktet for mishandling av sin tidligere kone og flere av deres barn, forhold som skriver seg fra 2012. Familien bor fortsatt på hemmelig adresse, og Bhatti er ilagt besøksforbud.
Under et opphold i Pakistan i 2001 skal Bhatti angivelig ha blitt religiøs. Jeg skriver angivelig, for Bhattis karrière reiser berettiget tvil om hans religiøse overbevisning er forankret i noen egentlig omvendelse, eller snarere i et behov for en ideologisk plattform som kan legitimere kriminell virksomhet og en outsiderrolle han dyrker.
Fra «Han må følges tett», en artikkel av Per Anders Madsen, redaktør, Aftenposten fredag 16. januar 2015, hoveddelen, side 12-13.
Noen av oss muslimer i Norge kan synes å være stormannsgale […] De ruger på sine vrangforestillinger, de tillegger seg selv en overlegenhet som om dette er en selvfølge. Men faktum er at de er tapere.
Ja, radikale tapere!
Det er også derfor de har så vanskelig å leve i et sivilisert, ordnet samfunn.
Den enorme, destruktive energien som lurer i den radikale taperen er det som gjør ham (stort sett menn) så skremmende og avskyelig. […] Begreper som menneskelig verdighet og menneskerettigheter er ham totalt fremmed. […] Den radikale taper er blitt helt — for andre radikale tapere. Disse ter seg som talsmenn og sanne representanter for en eller annen masse. I dag gjelder dette spesielt min tro, islam. […] Med selvfølgelighet gjør hatets predikanter krav på en menings- og ytringsfrihet som de nekter alle andre. De gjør høylytt krav på respekt, men viser ingen respekt for andre.
— Frå «Dere skal ikke representere meg, hatefulle predikanter», et debattinnlegg av Helaleddin Jamali, Lom, i Klassekampen torsdag 21. august 2014, side 23.