Satt i system – 2 2017-01-24T16:26:26+00:00

Det ondes problem

Det onde satt i system 2

Fra 1947 til 1951 ble 22 ledere av ulike dødssvadroner (Einsatzgruppen) på Østfronten tiltalt for folkemord. I løpet av noen måneder fra 1941 av drepte disse «ordinære menn» mer enn én million uskyldige, for det meste jøder på kloss hold foran enorme massegraver. Ikke én erkjente skyld, enda dokumentasjonen var overveldende.
Grunnleggende for selvoppfatningen for de tiltalte i disse sakene var hevntanker etter Tysklands nederlag i første verdenskrig. De var fullt overbevist om at veien til tysk gjenoppstandelse gikk gjennom rasemessig, ideologisk og kulturell renselse.
Målet var en utopi der all etnisk, religiøs og politisk urenhet var drevet ut av den tyske samfunnskroppen (en tanke Breivik deler i sitt syn på det monokulturelle Europa). Jødene var bolsjeviker og derfor fair game. Å drepe barn fulgte logisk av dette, for barn kunne vokse opp og bli hevnere. Morderne mente seg moralsk berettiget til denne kriminalitet.
Disse drapsmenn hadde levd seg så inn i det anti-humane nazi-universet at grunnene til at de måtte myrde, slo dem som innlysende. Så åpenbare at de aldri forsto hvorfor de ble dømt etter krigen. Mord var statsplikt: «Ikke ta det personlig.»
Vi står overfor en type moralsk og psykologisk nummenhet som ikke bare hører til denne perioden. Vi så lignende av-humaniserende mekanismer under krigen i eks-Jugoslavia på 1990-tallet, i Kambodsja fra 1975 til 1978, og vi kommer til å se lignende tilfelle i fremtiden.
– Fra «Breivik og Eichmann – brødre i anstendighet», en kronikk om ondskap av Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, Vårt Land torsdag 10. mars 2016, side 20-21.

 
Intellektuelle og det totalitaere
Skarer av mennesker som har levd under totalitære regimer, har vært utsatt for hensynsløs brutalitet. Like fullt har støttespillere ytret seg positivt om makthavernes hensikter – på trygg avstand.
– I dag er det ikke så aktuelt med totalitære regimer som det var på Hitlers og Stalins tid. Nå ser vi mer av totalitære ideer og bevegelser, sier [historieprofessor Øystein] Sørensen [ved Universitetet i Oslo].
Han ser en tendens til at en del intellektuelle går veldig langt i å forstå og forsvare voldelige islamistiske bevegelser.
Faren [fra det totalitære] er med andre ord ikke over.
– Det ser ut til at mange intellektuelle bevegelser kan falle for eller sverme for totalitære regimer, sier Sørensen.
Sørensen påpeker at intellektuelle mennesker — som forfattere, journalister eller akademikere – arbeider med ideer. Han mener det kan være nærliggende å bli fanget inn av disse ideene, særlig slike som lover en ny og bedre verden. […] På 1930-tallet, da kampen mellom kommunismen og fascismen som klare ideologiske alternativer var sterk, kunne begge sider argumentere med at de var det eneste alternativet til ondet som den andre siden representerte.
– Fra «Tenkere ble betatt av det totalitære», en artikkel av Tore Hjalmar Sævik, der han intervjuer professor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo, avisen Dagen torsdag 25. september 2014, side 14-15.