Home/Temaer/Det ondes problem/Ingen naturlig dualisme – 1
Ingen naturlig dualisme – 1 2017-01-24T07:33:02+00:00

Det ondes problem

Ingen naturlig dualisme mellom det gode og det onde 1

Andre har prøvd å løse det ondes problem ved å forklare at det gode og det onde må eksistere ved siden av hverandre som to naturlige deler av universet og livet. De tror at det må være en dualisme mellom godt og ondt på samme måte som mellom yin og yang (mann og kvinne, natt og dag, osv.).

At manikeismen [Stiftet av profeten Mani, født i Babylon i år 216, i mer enn tusen år en av de store verdensreligionene] kalles dualistisk, er lett å forstå. Det er en lære om at verden er en kamp mellom to motsatte prinsipper, Lyset og Mørket, to urkrefter som hver for seg har eksistert fra begynnelsen av. […] den manikeiske dualismen kan bli oppfattet som selve prototypen på dualistiske verdensanskuelser, der tilværelsen tegnes i svart og hvitt som en kamp mellom uforsonlige motsetninger: det gode mot det onde, lyset mot mørket. […] Religionshistorikerne regner med at det er to hovedkilder til denne dualismen. Den ene kilden er den greske filosofiske dualismen mellom ånd og materie, spesielt den mer radikale formen denne dualismen antok i senere platonisme og gnostisisme. Den andre kilden hører hjemme i Iran, i zoroastrianismen, Zarathustras religion, hvor verden oppfattes som en kamp mellom godt og ondt, en kamp mellom en sannhetens og rettferdighetens gud på den ene siden og løgnens og voldens onde makt på den andre siden. Mani har altså laget en syntese av en gresk ontologisk dualisme der ånd og materie er motpolene, med en iransk etisk dualisme der verden og menneskelivet forstås som en moralsk kamp mellom gode og onde krefter.
   — Fra «Dualisme på godt og ondt», et essay av Einar Thomassen, professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen, Morgenbladet 24. – 30. september 2004, side 16-19.

yinyangDet blir imidlertid feil å anta at det gode og det onde er to naturlige deler av universet og livet. Det gode og det onde komplementerer ikke hverandre slik yin og yang gjør. De to delene av yin og yang som vi finner universelt i naturen, f.eks. proton/elektron, kation/anion, hanndyr/hunndyr, mann/kvinne, tiltrekker hverandre, utfyller hverandre og danner harmoniske og konstruktive forhold. Guds skaperverk er basert på harmoniske forhold mellom bestanddelene innen hvert vesen. Et atom eksisterer f.eks. pga. det konstruktive forholdet mellom proton og  elektron.

Onde vs godeDet gode og det onde utfyller ikke hverandre. De skaper ikke en harmonisk helhet. De eksisterer i konflikt med hverandre. De frastøter hverandre og forsøker å ødelegge hverandre. Slike konfliktfylte forhold er ikke del av skaperverkets orden, harmoni og enhet. Derfor blir konklusjonen at det gode og det onde ikke representerer en dualisme som er en naturlig del av det Gud har skapt. Det onde er ikke noe naturlig.

Gode mennesker og uselviske handlinger gir gjenklang og sprer varme i omgivelsene, men når det gjelder dem som bevisst påfører sine medmennesker lidelser, leter vi etter forklaringer som kan gi en felles forståelse av dem og deres handlinger. Det gode er enkelt. Det onde er komplisert.
Den gode setter inn sine ressurser for andre, sitt intellekt, sine følelser, sine handlinger, sitt liv. En menneskerettsforkjemper, en mor, en journalist. En som gir avkall på egen vinning for fellesskapets skyld, synlig eller usynlig for omverden. […] Den bevisst onde handlingen gir, i motsetning til den gode, en umiddelbar tilfredsstillelse bare hos den som utfører den, en tilfredsstillelse andre ikke kan dele. […] De store religionene og humanismen vil framelske omsorg for medmennesker. Det ondes kjerne er ideen om at den største tilfredsstillelse oppnås ved å påføre andre lidelse. Opplevelsen av makt og følelsen av å stå over og utenfor det menneskelige fellesskap er viktige elementer omkring denne kjernen.
Den gode handlingen skaper følelsesmessig samsvar mellom dem som utfører den, og mennesker i omverden. En kjærlig oppdragelse av barn bygger på denne grunnleggende forståelsen av sosialt samspill og av virkningen dette har på barnet. Gjennom dette samspillet utvikles hjernens mønstre, dens skjema, som er grunnlaget for hvordan vi tenker og danner forestillinger og begreper.
Like viktig for hvordan vi forstår verden og oss selv, er følelsene, som gir tankeprosessene retning og styrke i samsvar med mer ubevisste trekk i vår personlighet. Å danne forestillinger om bevisst ondskap, innebærer at vi må gjennomføre resonnementer som avviker både fra innlærte tankeskjemaer og fra grunnleggende følelseskvaliteter.
Det er en påkjenning for psyken å forholde seg til ondskap. Vi må gjøre dette bevisst, som en konkret anstrengelse.
— Fra «Ondskap som motivasjon», en kronikk av Stein Schage, overlege, Klassekampen tirsdag 17. juli 2012, side 16.