En reell kraft – 3 2017-01-24T15:52:38+00:00

Det ondes problem

Det onde – en høyst virkelig kraft 3

Når i tillegg de mange troende bare ber Gud om å frelse oss fra det onde, og ikke selv prøver å forstå ondskapen og gjøre noe med den, da får onde krefter fritt spillerom i et samfunn dominert av en moralsk relativisme og en underholdningsindustri som hele tiden tøyer grensene for hva som er tillatt å servere. Det betyr mer og mer sex og vold og flere og flere mord og grusomheter på skjermen. Det er klart vi blir påvirket. Kulturen vi lever i, påvirker oss mer enn vi aner.

«Det kan være vanskelig å se og erkjenne at ens handlinger fører til noe ondt. Det er spesielt vanskelig dersom personen eller gruppen handlingen går ut over, defineres som annerledes enn en selv, det vil si en vi-dem-situasjon. Har den ene gruppen makt, oppstår det lett avmakt i den andre. Jo større avstanden mellom gruppene er, jo lettere kan overgrep finne sted.»
Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.
Normene, dydene og idealene representerer det etiske kjernestoffet, men det er et kjernestoff det ikke alltid er like lett å etterleve i det praktiske livet. En sann og menneskelig etikk må derfor også kunne svare på svikets, skammens og skyldens problem. Den gode etikk må kunne peke på veier ut av nederlagets isolerende og oppløsende konsekvenser. Til en rettmessig anklage må det også være rom for oppreisning og tilgivelse. Jesu ord om at «den som er ren, kan kaste den første stein», kaller oss til besinnelse når det gjelder å sammenholde etikkens og lovens krav med nådens og tilgivelsens mulighet. […] En etikk som bare fremmer kravet og en påfølgende anklage, men som er språkløs og stum i møte med menneskets anger og lengsel etter tilgivelse, vil etterlate mennesker i fortvilelse. Det er ikke uten grunn at den nye bibeloversettelsen, i Jobs bok, omtaler Satan som Anklageren. Det er noe demonisk over dette å løfte frem kravet, sviket og nederlaget og samtidig skjule nådens mulighet.
I moderne utgave finner vi denne typen etisk retthaveri […] i mediene. Den aggressive, alltid anklagende, gravende, etikkfikserte journalistikk har i jakten på sannheten, til tider gjort etikk til en ren forbannelse for dem som har forbrutt seg eller sviktet. Vi har de siste årene vært vitne til en slags heksejakt på mennesker som på ulike samfunnsområder har tråkket feil. Medienes dekning av Tore Tønne-saken og Valla/Yssen-saken er noen av de grelleste eksemplene på en slik pressedekning, men det finnes flere. […] poenget er at anklagen aldri må bli stående alene. Derfor må mediene, om de skal tjene menneskene og ikke bare pengene, besinne seg i sin inkvisitoriske og indignerte jakt på syndere. […] En kultur, en tro, et livssyn eller en ideologi som ikke kan gi svar på menneskets erfaring av skyld og skam, kommer ikke til rette verken med det sant menneskelige eller det guddommelige. I møte med det feilende mennesket nytter det ikke med mer etikk, heller ikke mer regler eller påbud.
Fra «Menneskefiendtlig etikk», en kronikk av Paul-Otto Brunstad, professor i religionspedagogikk ved Norsk Lærerakademi, Bergen, Vårt Land fredag 25. mai 2012, side 4-5.

Hvis vi ikke greide å forhindre at seks millioner jøder ble drept av onde krefter, klarer vi da å overvinne det onde og destruktive i vårt eget liv? Mangt et religiøst menneske har måttet kapitulere og innse at de gjorde det onde de slett ikke ville, i stedet for det gode de ville.

Det er ikke nok å ha et fromt ønske om å overvinne de onde krefter. Vi må forstå hva ondskap er. Vi må forstå kjernen i det onde og hvordan onde krefter påvirker oss, ofte uten at vi er klar over det.

Bortsett fra den andre verdenskrig og, selvsagt, norske troppers daglige møte med ondskapen i Afghanistan har Norge vært relativt spart for sjelelig korrosjon forårsaket av ondskapens kraft. Den norske sjelen er jomfruelig. De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker. («Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sa Bjørnstjerne Bjørnson). De mener ofte at ondskapen er en teknisk feil, noe som kan elimineres ved riktig sosial teknologi. Hvis vi er gode mot de andre, så vil de andre være gode mot oss. Pasifisme über alles.
Fra «Djevelen og jomfruen», en kronikk av Nina Witoszek, professor, senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 27. april 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 4.

Selve nøkkelen til å forstå «Det ondes problem» og skape en verden uten ondskap er menneskets del av ansvaret.

«For filosofen Aristoteles er det å leve noe du må lære deg å bli god til, gjennom konstant øvelse. Med andre ord: skal du «skru den som Beckham», må du trene, skal du bli et dydig menneske må du reflektere og deretter øve deg gjennom handling. De onde i et slikt perspektiv må i så fall være de som utviser store mangler i det å leve et korrekt liv.
De fleste av oss er «dysfunksjonelle» på et eller annet plan; vi fikser ikke livet, helt. Vi går derfor på smeller. Vi roter oss bort, i perioder. Men vi korrigerer, eller får hjelp av familie, kjæreste, venner, kolleger eller det profesjonelle hjelpeapparatet til å komme oss videre. Vi har bare moderate tilpasningsvansker. Men noen ytterst få kan potensielt være som gjerningsmannen fra 22/7.»
— Fra «Om å leve med ondskap», et innlegg av Andrew Kroglund i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.

Hvis Gud hadde kunnet avskaffet ondskapen, ville han ha gjort det for lenge siden. Han skapte oss med forvalteransvar. Derfor er det først når vi mennesker oppfyller vårt ansvar og vi oppfyller vår tiltenkte rolle, at vi blir i stand til å skape den verden Gud ville se da han skapte alt.

Les videre

Mer om ansvaret Gud ga oss, finner du i kapittelet om predestinasjon i Håndbok i Prinsippene.

Se videoen «Det ondes problem»    Se videoen «Det ondes opprinnelse»