En reell kraft – 2 2017-01-24T15:42:51+00:00

Det ondes problem

Det onde – en høyst virkelig kraft 2

Filosofer har opp gjennom tidene forsøkt å tone ned ondskapen og forklare den som

●   det godes fravær (Augustin)

●   noe som bare ser ondt ut fra vår begrensede synsvinkel, altså noe som bare tilsynelatende er ondt

●   noe som er nødvendig for at vi skal kunne sette pris på det gode

 «mer ondskap […] fører [ikke nødvendigvis] til en enda sterkere bevissthet om det gode. Som oftest kommer det mer ondt ut av ondt, ikke mer godt.»
— Fra «Hva er ondskap?», et intervju med filosofen Lars Svendsen i Aftenpostens nettutgave, lørdag 27. august 2011.

●   noe nødvendig for selvdisiplin

killing fieldsMed slike forklaringer er det selvsagt en reell fare for å bagatellisere det onde. For de mange millioner mennesker som ble ofre for ondskapen, var den høyst virkelig, og ikke bare det godes fravær eller noe som bare så ondt ut eller føltes ondt. For dem som følte ondskapen på livet, var den noe langt mer. Det er kanskje bare disse ofrene som fullt ut skjønner dens grusomhet.

Et annet problem er selvsagt at samfunnets ledende eksperter på de fleste fagfelt, den intellektuelle elite og forståsegpåerne, tror at ondskap er et fenomen hinsides den menneskelige fatteevne. Den nøye planlagte ondskapen vi ble vitne til i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011, blir redusert til «psykotisk utløst utilregnelighet» og å diagnosere et enkeltmenneske. Vi overlater det med andre ord til et lite fagfelt av eksperter å forklare djevelskapen med uttrykk og begreper de selv har laget og definert uten den minste henvisning til det ondes åndelige dimensjon. Det er det som er ondskapens kjerne.

— Jeg spurte en anerkjent psykolog i Storbritannia en gang om psyken til Stalin og Hitler. Han sa at Stalin hadde paranoid schizofreni. Hitler led av personlighetsforstyrrelse. Dette er ett eksempel på at vi har gått inn i en tidsalder hvor man bare leter etter kausal årsakssammenheng for å forklare hvorfor ondskap skjer, for eksempel ved å putte en sykdom på folk som handler unormalt. Med dette fraskriver vi det ansvaret mennesker har når de handler ondt. Historikere går lenger og lenger bort ifra tanken om at ondskap eksisterer, og det mener jeg er feil [, sier Antony Beevor].
— Fra «— Mennesker som handler ondt, har et ansvar», en artikkel der Antony Beevor, britisk historiker og forfatter, blir intervjuet av Thea Storøy Elnan, Aftenposten fredag 18. september 2015, del 2, side 4.
I vår tid og i vår kultur er der ein tendens til å tru at «ingen onder skyldes ondsinnede hensikter». Eg bør presisere det slik: «ondsinnede hensikter hos fullt tilregnelige og rasjonelle mennesker». Dessutan er det verdt å ta med eit synspunkt som er blitt tillagt Max Scheler: Di større makt det moralsk vonde får over tilværet, di sikrare blir menneska på at det ikkje eksisterer.
Kort sagt: Ein av illusjonane i vår tid er at det moralsk vonde ikkje eksisterer. Den viser seg i ymse forsøk på reduksjon — til irrasjonalitet, psykopatisk destruktivitet og liknande. Men det er ein illusjon som stadig blir spotta av realiteten, og det er lett å gi det ytre signalementet på det moralsk vonde.
Fra «Om det moralsk vonde», ein kronikk av Jon Hellesnes, forfattar og professor emeritus i filosofi, Klassekampen lørdag 21. juli 2012, side 28- 31.
For akkurat ett år siden utførte Anders Behring Breivik handlinger som var så uhyrlige at diskusjonen naturlig nok oppsto: Hvem kan ville velge å gjøre noe slik? Handlingene utfordret forståelsen. Vi manglet simpelthen referanserammer for ugjerningene — og derfor ble det forsøkt å knytte den handlingsutløsende faktoren til noe annet enn gjerningsmannens eget frie valg.
Kan det være en annen forklaring på ugjerningene?
Ja, påstår aktoratet — om enn under tvil. Det var en psykose som var årsaken til dissse handlingene — derfor kan ikke gjerningsmannen holdes ansvarlig for sine handlinger. Han hadde ikke noe valg — sykdommen tvang ham til å gjøre det.
Sant nok, det finnes mennesker som er så mentalt syke at det er åpenbart at de ikke vet hva de gjør — og at det de gjør eventuelt er galt og ulovlig. Men tilhører gjerningsmannen fra Regjeringskvartalet og Utøya den kategorien? […] Tross alt, det er ikke graden av ondskap som definerer psyken til en gjerningsmann. Det er hvorvidt det gir mening å hevde at personen visste hva han gjorde — og at han derfor også kunne ha valgt å ikke gjøre det han gjorde. Var ikke det mulig for Anders Behring Breivik?
Problemet er åpenbart: Det er strengt tatt vanskelig å se for seg en mer systematisk, bevisst, planlagt og, ja, tilregnelig ugjerning enn det Anders Behring Breivik utførte den 22. juli.
Dersom vi nå allikevel har et system som kan ende opp med å frifinne ham for ansvaret for disse handlingene — hva innebærer det? Har vi et system som fornekter ondskapen? Har vi satt den bort til psykiatrien for å slippe å forholde oss til den? Lever vi et så velregulert samfunn at vi ikke lenger kan akseptere at ondskap eksisterer — om den bare er ond nok?
Fra «Om ondskap blir sykdom», en kronikk av Einar Øverenget, filosof, Humanistisk akademi, Vårt Land lørdag 21. juli 2012, side 32 – 33.