Home/Temaer/Det ondes problem/En reell kraft – 1
En reell kraft – 1 2017-01-24T15:43:56+00:00

Det ondes problem

Det onde – en høyst virkelig kraft 1

HitlerStalinEnten djevelskapen blir begått av maktsyke despoter, fanatiske ekstremister eller stormannsgale herskere, er det et unektelig faktum at millioner og millioner av uskyldige mennesker er blitt ofre for vanviddet. Ondskap er ikke et teoretisk begrep, men en høyst virkelig makt.

For de fleste av dem som har overlevd totalitære konsentrasjonsleire, eksisterer djevelen. Ondskap er ikke et tema for filosofisk akrobatikk, den er en evig, iboende kraft i den menneskelige historie.
Aleksander Wat, en polsk poet som ble kastet i et bur sammen med 50 andre fanger og måtte stå månedsvis i en pøl av menneskelige ekskrementer, hadde en visjon om «djevelen i historien». «Det var der,» skriver han i Other World, «at jeg begynte å bli troende.» Djevelen bodde i bataljoner av korsfarere som — med pavens velsignelse — marsjerte mot Jerusalem, plyndret, voldtok, myrdet, stakk «hedenske» barn på stekespidd og grillet dem levende. Den var i legene som tok jobb i Auschwitz og åpnet gasskamre for å sjekke hvor mange som døde. Den var triumferende i sovjetiske apparatchiks som trente skolebarn i å rapportere sine foreldre til politiet.
Fra «Djevelen og jomfruen», en kronikk av Nina Witoszek, professor, senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 27. april 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 4.

Ondskap kom inn i verden i tidenes morgen da de første to mennesker ble lurt bort fra Gud og hans kjærlighet av et opprørsk åndelig vesen, en engel. Siden da har ondskapen spredt seg, utviklet seg og blitt mer og mer raffinert. I vår tid forsøkte onde regimer basert på  kommunisme og nazisme å overta hele verden. Det er for øvrig flere likhetstrekk mellom disse to totalitære ideologiene enn mange aner.

«Den kjente filosofen Hannah Arendt drøfter fenomenet ondskap med utgangspunkt i hendelser under andre verdenskrig. Den radikale ondskapen avspeiler seg i totalitære samfunn. Det innebærer at mennesket ikke har en fri vilje med individuelle ferdigheter og behov. Alle kan byttes ut eller elimineres hvis de ikke tjener systemet. Den banale ondskapen karakteriserer hun som handlinger uten tanke på om noe er godt eller ondt. En handler nærmest på autopilot fordi systemet krever det. Egne refleksjoner om hva handlingen fører til, er fraværende. Man trenger verken å være moralsk skrøpelig eller å ha onde hensikter for å foreta handlinger som går hardt utover andre mennesker. Det kan skje oss alle om vi er tankeløse og ureflekterte.»
Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.
Det er imidlertid ikke bare i totalitære samfunn mange mener å ha gode grunner til onde handlinger:
«Alle kan utføre handlinger som gjør andre mennesker ondt. Det kan variere fra planlagte handlinger som har som mål å ramme noen, til handlinger som av tankeløshet utløser ondskap. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen […] skiller mellom fire ulike former for ondskap: Den demoniske, den instrumentelle, den idealistiske og den tankeløse. […] Den idealistiske ondskapen kjennetegnes ved at målet er viktigere enn midlene. Aktøren ser på seg selv som representant for det gode, men onde handlinger kan være nødvendig for å hindre noe som oppfattes som verre. I denne kategorien finner vi Anders Behring Breivik. Hans klare mål er å skape et samfunn uten muslimer. Som en korsridder ville han ramme regjeringen og AUF, som han mener ødelegger det norske samfunnet ved en liberal innvandringspolitikk og framvekst av et multikulturelt Norge. Uten anger og med målbevisst grusomhet dreper han 77 mennesker. Han mener at kommende generasjoner vil se på ham som en helt, en forsvarer av europeisk kultur og en som bidrar til å redde Norge fra islamisering. Personer som kalkulerer med at noen må ofres for å oppnå et overordnet mål, vil ikke angre eller kjenne seg skyldige.»
Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.
Jeg har ikke selv vært i retten. Men mange kommentatorer har vært opptatt av at Anders Behring Breivik fremstår som iskald. Det tolkes som manglende empati, og dermed som ondskap. […] Ondskap handler neppe bare om mangel på medmenneskelighet. Mennesker mener ofte å ha gode grunner for onde handlinger. Her har den kristne kirke mye å beklage. […] For noen tiår siden ville marxistisk ungdom fengsle foreldrene sine når revolusjonen kom — så fremt de tilhørte «borgerskapet». I dagens Egypt støtter minst halvparten av befolkningen dødsstraff for konvertering. Betyr det at egyptere flest mangler empati?
Jeg tror ikke det er så enkelt. Men ideologi kan være farlig — i ulike utgaver.
— Fra «Den lettvinte ondskapen», en kommentar av Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, Aftenposten torsdag 31. mai 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 2.
Einar Kringlen […] en av nestorene i norsk psykiatri […] mener […] at Behring Breivik ikke var psykotisk 22. juli […] Han dro deretter paralleller til tyskernes brudd mot menneskerettigheter under den andre verdenskrig.
— Det var ikke bare Hitler som drepte jøder, men vanlige tyskere, som ikke var psykotiske eller strafferettslig utilregnelige.
Kringlen mener Breivik ikke er noen gåte.
— Da har det vært mange gåter opp gjennom tiden. Det er ingen grenser for menneskelig ondskap.
— Tenk på tortur, og alle drap som er skjedd opp gjennom historien, også i moderne tid, sier han [Kringlen].
Fra «— Ondskap er ikke alltid en sykdom», en artikkel av Klaus Børringbo og Marie Melgård, Aftenpostens nettutgave mandag 11. juni 2012.
Men hvorfor velger tilregnelige mennesker å gjøre ondt? [Filosof Lars Fredrik] Svendsen skiller mellom ulike former for ondskap:
● Instrumentell ondskap. Onde handlinger er ikke et mål i seg selv, men et middel til å oppnå personlig vinning. For eksempel ser vi det i alvorlige vinningsforbrytelser.
● Idealistisk ondskap. Man gjør noe ondt i den tro at man gjør noe godt. Gjennomsnittsterroristen havner her, og Breivik er selve kroneksempelet, ifølge filosofen:
— Han fremstiller seg selv som drevet av så store idealer at han føler det han gjør nå er mer meningsfylt enn hva han har gjort noen gang. Her er det imidlertid viktig å understreke at disse idealene er perverse. Men det gjør ikke Breivik til mindre idealist.
● Dum ondskap. Vi handler uten å reflektere over om vi gjør godt eller vondt, altså moralsk tankeløshet.
● «Normal» ondskap. Sistnevnte kategori er mest utbredt, ifølge filosofen. Og de aller fleste av dem som utfører de mest grusomme handlinger, er helt normale mennesker:
— Politibataljon 101 under andre verdenskrig bestod av helt vanlige menn fra Hamburg-distriktet som ikke skilte seg fra andre mennesker på noen som helst relevant måte. Likevel deltok de i massiv nedslakting av jøder. Det er ikke slik at noen av oss er forhindret fra naturens side å gjøre de mest forferdelige ting, sier Lars Fredrik Svendsen. […] — Vi må bevisstgjøres at det finnes noen moralske absolutter som ikke kan overtres. Vi må også erkjenne at de ikke kan overstyres av hensyn til egen vinning eller et stort ideal. Det er i hvert fall et skritt på veien.
Fra «Ondt blod», en artikkel av Caroline Teinum Gilje i Vårt Land fredag 20. april 2012, side 24-25.